Jan-Erik Østlie

jan.erik@lomedia.no

Hans navn er Simon Kefas. Og sjølsagt er han førstebetjent i politiet. I Oslo. For denne gangen foregår også handlingen i hovedstaden. Kefas største lyte er spillegalskap, eller spilleavhengighet som det heter på mer akademisk. Nesbø gjør ikke noe kjempepoeng ut av dette. Heldigvis.

Kefas hadde en gang en kollega som han satte stor pris på. Men en dag døde kollegaen, og det er årsaken til dette dødsfallet som blir krimromanens store gåte. Ab Lofthus, som kollegaen heter, har en sønn med det optimistiske navnet Sonny. Denne sønnen, som boktittelen mer enn antyder, står altså sentralt i fortellingen.

Å gjenfortelle handlingen i en intrikat krimroman er verken lett eller rettferdig overfor leserne. Kjernen i intrigene her er et sterkt behov for hevn pluss narkotika- og mafiavirksomhet. Et fengsel kalt Staten, som ligner en del på Oslo fengsel, er sentralt plassert i handlingen. Og hospitset, eller hybelhuset Ila ved Aleksanders Kiellands Plass hvor Martha jobber.

Det er mange gode ting å si om Nesbøs litteratur. Han er kjapp i replikkene, han lager intelligente intriger, han forteller godt og spennende, språket er nært og sanselig – det er et driv og et sug som er en kriminalforfatter verdig. Det er hardcore krim.

«Sønnen» er ikke noe unntak sjøl om forfatteren har skiftet hovedperson. For det er vel også det eneste som er annerledes i denne boka sammenlignet med de ti Harry Hole-bøkene. Og forfatteren er en grundig researcher. Miljøet han beskriver, et relativt tungt rusmiljø der grov kriminalitet er den nødvendige og eneste levevei, er neppe der Nesbø vanker til daglig. Derfor er det imponerende at han klarer å lure så mange lesere inn dit. Det er rett og slett godt håndverk.

Men original krim skriver Nesbø ikke. Det er kjente spor, han ligger mange steder farlig nær klisjeen – filosofisk litteratur er dette ikke. Men Nesbø tar vel neppe målet av seg til å være noe annet enn en førsteklasses underholder. Når du skriver om lag ei bok i året på mellom 400 og 500 sider, så sier det seg sjøl at dybden fort kan forsvinne på tempoets alter. Forhåpentligvis fornærmer jeg ingen trofast krimleser når jeg påstår at det vel er akkurat dette de (vi) vil ha.

Den vanskeligste biten å svelge i «Sønnen» er kjærlighetsforholdet mellom Martha og Sonny, mellom Moder Teresa og den sterkt rusbelastede gutten. Selve storyen rundt dette noe aparte paret er skrevet ut en mengde ganger før, og Nesbø drar det dessverre helt over i melodramaet. Da blir det ganske klissent, og ligner mer en ukebladaktig legeroman.

Det florerer av bibelske navn i denne romanen. Det har sjølsagt en betydning, men hvilken er ikke så lett å si. Korrupsjon i politiet står vel neppe nedskrevet i verken det nye eller gamle testamentet.

Det er lettere å forstå hvorfor denne boka trykkes i et fantastisk stort opplag, og antagelig vil gå sin seiersgang rundt i verden – inkludert det kommersielt lukrative amerikanske bokmarkedet der Nesbø virkelig er stor – og leses av mange fans de kommende uker og måneder. «Sønnen» er nemlig også en pageturner som de fleste av Nesbøs tidligere romaner og skrevet med en folkelighet som verken truer Kong Salomon eller Jørgen Hattemaker. Det er bokas største fortrinn, men også dens tydeligste svakhet.