Roy Ervin Solstad

res@lomedia.no

Det er 20. mars 1997. Stedet er Anfield Road i Liverpool der hjemmelaget cruiser mot semifinalen i cupvinnercupen på bekostning av Brann fra Bergen. Etter 77 minutter setter den nesten 22 år gamle superspissen Robbie Fowler inn sitt andre og Liverpools tredje mål. Fansen går bananas og arbeiderklassegutten feirer ved å løfte opp Liverpool-trøya. Under den har han t-skjorta havnearbeiderne i Liverpool har laget. På den står det «500 Liverpool dockers sacked since september 1995».

Gesten er en hyllest til havnearbeiderne i Liverpool, men UEFA er ikke like begeistret. Det europeiske fotballforbundet ilegger Robbie Fowler en bot på drøyt 13.500 kroner for brudd på forbudet om å vise fram logoer med politisk budskap under kamper i UEFA-regi.

Ambassadør

Klokka skrus fram 17 år, og Robbie Fowler spiller ikke lenger fotball. Han er en av bare to ambassadører for Liverpool Football Club (Ian Rush er den andre), og deltar på to arrangementer regi av fotballklubbens supporterklubber i Kautokeino og Alta. Fowler har nettopp rukket å fylle 39 år for første gang, men spilleren med kallenavnet «Gud» har en legendestatus blant supporterne som nesten må oppleves for å bli trodd. Alle vil ha en bit av ham mens han besøker Norge, og Liverpool-fans langt opp i 50-årene ser ut som nyforelska tenåringer der de står i kø for en autograf og få bli tatt bilde av sammen med helten.

Det er et kjør uten like som kunne tatt knekken på de fleste, men Fowler smiler og skriver til krampa tar ham. Når Liverpool-fansen samler seg for å se kampen mellom Everton og Manchester City med håp om at byrivalen fra Liverpool skal ta poeng fra Liverpools gullrival City, kan Fowler endelig ta en pust i bakken. Men Liverpool-ambassadøren utsetter pausen i noen minutter. Smilende setter han seg ned og ser på Transportarbeideren sitt tredje nummer fra 1997. På forsiden ser han et bilde av seg selv som han har sett mange ganger tidligere. Han får tilbud om å få et eksemplar, men avslår høflig.

– For å være helt ærlig, så er det ikke nødvendig. Jeg leser så dårlig norsk, smiler han.

I stedet tar han en penn og skriver en hilsen til de norske havnearbeiderne på forsiden av det 17 år gamle bladet: «To the Norwegian dockers. You’ll Never Walk Alone. Robbie Fowler».

McManamans onkel

Når han legger fra seg pennen, forteller han at ideen bak den spesielle målfeiringen kom fra en av de andre lokale guttene på Liverpool-laget.

– Onkelen til Steve McManaman var bryggesjauer og tragisk nok var han i ferd med å miste jobben sin. Derfor spurte Steve meg om jeg kunne være med å bidra, sier Robbie Fowler.

De to ble enige om å ta på t-skjortene i hjemmekampen mot Brann.

– Ingen utenom i Liverpool kjente til det som skjedde på havna. Det var absolutt ingen oppmerksomhet omkring bryggesjauernes situasjon. Mange mistet jobbene sine, og bryggesjauerne hadde en forferdelig tid. Likevel stod det så godt som ingenting om det i avisene, så vi ble enige om å ta på t-skjortene og vise dem fram for å sette søkelys på det som skjedde, fortsetter han.

Fowler peker på at i en arbeiderklasseby som Liverpool er det en tradisjon for å stå sammen under vanskelige tider.

– Som du kanskje har sett, så kjemper vi i Liverpool for hverandre når vi har ryggen mot veggen. Dette var en slik situasjon. Når vi fikk t-skjortene tenkte vi umiddelbart at dette kunne åpne øynene for hva som skjedde for langt flere. Kanskje kunne vi bidra til at man kunne komme til bunns i det som skjedde på havna i Liverpool. Kanskje kunne det vi gjorde også hjelpe til med å gi bryggesjauerne jobbene sine tilbake, understreker han.

Ble revet med

Fowler innrømmer at han og McManaman egentlig hadde tenkt å vise fram t-skjortene etter at kampen var avblåst.

– Da jeg scoret det andre målet ble jeg jo litt revet med. Samtidig innså jeg at dette var det rette tidspunktet for alles øyne og alle TV-kameraene ville være rettet mot meg. Det medførte jo en bot, men vi fikk den oppmerksomheten om saken som vi håpet, så jeg synes fremdeles det var riktig av meg å gjøre det, smiler han.

Målfeiringen til Fowler snakkes det om i Liverpool enda. Ikke minst blant havnearbeiderne.

– Jeg visste ikke da jeg gjorde det at jeg også bidro til å øke kampgløden til bryggesjauerne i Liverpool. Jeg ville at folk skulle skjønne hva som skjedde, og samtidig måtte vi prøve å stoppe oppsigelsene på havna. Jeg prøvde bare å bidra med det jeg kunne, og det var å gi saken publisitet. Heldigvis fikk den det. Også fordi jeg ble bøtelagt av UEFA. Det gjorde at avisene skrev enda mer, sier han.

Stolt

Selv nå, 17 år senere, henger det mange bilder av Robbie Fowler på veggene i puben der havnearbeiderne i Liverpool er stamgjester.

– Jeg liker tanken på at de henger der fordi jeg ikke var så verst som fotballspiller, men det er jo ikke derfor. Det skyldes at jeg hyllet bryggesjauerne, eller mer korrekt, prøvde å hjelpe dem, ler han.

Liverpool-ambassadøren tror også at populariteten hans skyldes det faktum at han var en lokal gutt fra Liverpool og at han aldri la skjul på at han var en arbeiderklassegutt. Det gjør han ikke nå heller.

– Jeg tror folk i Liverpool ser at jeg er en av dem. Jeg gjorde det de drømte om å gjøre, og kanskje virkeliggjorde jeg deres drømmer. Da jeg vokste opp var mitt største ønske å bli profesjonell fotballspiller, men jeg vil først og fremst bli likt fordi jeg er en alright fyr. Ikke bare fordi jeg var flink å spille fotball. Jeg er stolt av hvor jeg kommer fra. Det har jeg alltid vært og kommer alltid til å være. Ingen burde skamme seg over hvor de kommer fra, sier han alvorlig.

Oppmerksomhet

Han innrømmer samtidig at han ikke forstod hva selve konflikten på havna dreide seg om.

– Jeg gjorde det jeg kunne med de midlene jeg hadde. Jeg var ikke smart nok til å skjønne alt som skjedde, men jeg hjalp til med å skaffe den oppmerksomheten de trengte, sier han.

– Burde flere gjøre som deg?

– Jeg forstår spørsmålet, men det ville være galt av meg å si at andre skal gjøre det ene eller andre. Folk er forskjellige. Jeg gjorde det, men burde alle andre gjøre det? Jeg vet ikke, sier han ærlig.

Likevel avviser han ikke helt tanken på at norske havnearbeidere kunne prøvd å få sine egne, lokale fotballhelter med på laget som støttespillere.

– Men de ville nok fått langt høyrere bøter i dag enn jeg fikk den gang. Jeg tviler på at bryggesjauerne synes det er ok at alle blir bøtelagt, men dette handler ikke bare om fotballspillere. Det er musikere, skuespillere og andre kjendiser som er i medias søkelys som også kan bidra. Hvis man kan øke oppmerksomheten om en sak, så hvorfor ikke? Det vil aldri være negativt med ekstra publisitet, sier Robbie Fowler.

Jeg takker for intervjuet og Robbie rekker fram hånda.

– «Top man», sier han og ser meg rett i øya.

– Pokker, tenker jeg. Det burde vært min avslutningsreplikk.