HANS HENRIK FAFNER

frifagbevegelse@lomedia.no

Egypts folkevalgte president heter Abdel Fattah el Sisi. Det kunne man med stor sikkerhet si allerede før presidentvalget mandag og tirsdag i denne uken. Alle meningsmålinger og politiske vurderinger sa at han ville vinne en knusende seier over den eneste motkandidaten, journalisten og dikteren Hamdeen Sabahi.

Mindre sikkert er det likevel hvilken framtid Egypt går i møte. Sisi har lovet at han vil få den istykkerslåtte økonomien på fote, men hvordan han vil gjøre det, er uklart, og ikke minst er det begrunnet frykt for at hans metoder vil gå voldsomt ut over de nyvunnete rettighetene som egyptiske arbeidere har oppnådd i løpet av revolusjonen.

Dramatisk krise

Den egyptiske økonomien har vært på konstant nedtur siden de sosiale protestene mot Hosni Mubarak og hans styre startet i begynnelsen av 2011. Urolighetene har ført til dramatisk krise i turistindustrien, som normalt tegner seg for 11 % av brutto nasjonalprodukt og står for en åttedel av hele arbeidsmarkedet. De viktige utenlandske investeringene er skrumpet inn til nesten ingenting.

Dette har gjort sitt til å uthule den allerede skrøpelige egyptiske økonomien. Den offisielle arbeidsløsheten står på 14 %, men er i virkeligheten langt høyere. Statsbudsjettet kjører med et underskudd på 14 %, og den offentlige gjelden er nå mer enn 100 % av brutto nasjonalprodukt, noe som er et dramatisk krisetegn.

Inntil videre har Egypt holdt det totale sammenbruddet fra livet ved å ta opp nye lån. Den islamske presidenten Muhammed Morsi, som ble avsatt ved et kupp for snart et år siden, takket nei til å låne 4,8 milliarder dollar, fordi det var betinget av krav om gjennomgripende reformer. Men han tok samtidig imot 16 mrd. dollar fra Saudi Arabia og De Forente Arabiske Emirater, som leverte lånet uten betingelser.

– Dette er en endeløs runddans, og Sisi har satt seg fore å gjenreise landets økonomi ved egen hjelp, sier Deya Abaza, som er økonomireporter ved dagbladet Al Ahram.

Sisi

Saken er imidlertid om Sisi er den rette personen til å takle disse utfordringene? Og hvilke metoder han vil ta i bruk?

«Jeg vil ikke hvile et øyeblikk, og det kan dere heller ikke», har man flere ganger hørt ham fortelle velgerne. Han advarer egypterne om at det blir en hard kur, og har uttalt seg i vage vendinger om at hver borger skal avgi en månedslønn for å bidra til redningen.

Han har også bebudet at kjempeprosjekter som nye flyplasser og massiv boligbygging skal skape nye arbeidsplasser, samtidig med at det hever egypternes levestandard og moderniserer en nedslitt infrastruktur.

– Men hvor skal pengene til alt dette komme fra, spør Deya Abaza seg selv.

Akkurat nå går en stor del av Egypts midler til å betale renter på utenlandske lån. En annen kjempepost går til å lønne ansatte i den offentlige sektor, som er voldsomt overdimensjonert og ineffektiv. Og ikke minst brukes omkring en tredel av statens penger på å finansiere subsidier av særlig grunnleggende matvarer og drivstoff. Det som blir igjen er selvsagt helt utilstrekkelig til å finansiere Sisis store planer.

Protestene fortsetter

Hestekuren vil derfor sannsynligvis bli satt inn der det kommer til å gjøre veldig vondt blant arbeiderne og landets fattigste, nemlig i form av et oppgjør med subsidiepolitikken. Det vil bety at prisen på gass til husholdningene vil gå dramatisk opp, akkurat det vil bli dyrere å kjøpe brød, ris og olje.

– Arbeidernes reallønn som allerede er blitt voldsomt uthult gjennom de siste tiårene, vil oppleve enda et fall, og det blir hardt, tilføyer Abaza.

Et av revolusjonens hovedkrav var at egyptiske arbeideres levestandard skulle opp på samme nivå som i 1980-årene, altså før Egypts økonomiske nedtur for alvor begynte. Målet var en minstelønn på 1.500 pund i måneden. Men en vanlig egyptisk arbeider tjener fortsatt et sted mellom 700 og 800 pund i måneden, akkurat som før revolusjonen. Resultatet har vært en nesten uavbrutt rekke protester og arbeidsnedleggelser gjennom de siste tre årene, og dette har vært hjulpet godt på vei av den nye, uavhengige fagbevegelsen.

– Men Sisi legger opp til at de sosiale protestene skal stanse, samtidig med at befolkningen må finne seg i enda en nedgang i levestandarden, sier den sosiale aktivisten Ahmed Shubra. – Det er en sikker oppskrift på nytt bråk.

Shubra forklarer at den alminnelige egypter lengter etter stabilitet, og han ser også et tydelig ønske om «en sterk mann» ved makten. Sisi, som beskrives som mer general enn politiker, står for disse tingene, men fordi han samtidig oppfattes som en leder av Hosni Mubaraks type, møtes han av helt spesielle forventninger. Han må hurtig ut og bevise at han respekterer de demokratiske frihetene og ikke bare gjeninnfører politistaten fra før revolusjonen.

– Dette ser mange som en overhengende fare, slutter Ahmed Shubra. – Det vakte en del oppsikt da Sisi sa at ikke alle egyptere kan regne med fri adgang til legehjelp, fordi midlene til det simpelthen ikke er der. Det blir en bitter pille å sluke for de fattige, og Sisi får et problem med å forklare, hvorfor folk skal finne seg i en sånn forverring uten å protestere.

Oversatt fra dansk av Hanne Kullerud Nielsen