Fire friheter og en fagbevegelse
At høyreekstreme rykker inn i EU-parlamentet er ille. Men er det noe annet å vente når det er så få andre som protesterer mot den politikken EU virkelig fører?
Kristin Margrethe Johansen
jan.erik@omedia.no
Det er ingen spøk å være med i EU. Er du med på den nyliberalistiske leken og de fire friheter, må du tåle steken. Mange av EU-landene gjør ikke det. Arbeidsledigheten stiger, velferdsordninger bygges ned. Vanlig folk sulter. I Hellas, Italia, Spania og Portugal – eksemplene er mange.
Høyreekstreme grupperinger protesterer primært av nasjonalistiske, fremmedfiendtlige og populistiske årsaker, mens venstreradikale grupper som Syriza i Hellas angriper nyliberalismen og ikke vil at EUs politikk skal bli grekernes politikk.
For nyliberalisme er medisin for mer profitt til de som allerede har mer enn nok fra før, for ulikhet og større klasseskiller, for mindre solidaritet og fellesskapsløsninger, for et råere arbeidsliv og for økende fattigdom.
Også Pasok – familien Papandreous eget parti og dynasti – det greske sosialdemokratiske partiet, sluker de fire friheter – akkurat som flertallet av sosialdemokrater Europa over. Inkludert de norske – et ekstremt paradoks.
I likhet med Arbeiderpartiet, som i utgangspunktet verken er et liberalistisk eller nyliberalistisk parti – men et sosialdemokratisk – er også store deler av fagbevegelsen, LO inkludert, offer for samme paradoks.
Flere og flere mener at fri flyt av varer, tjenester, kapital og arbeidskraft er solide bidragsytere til nesten alt hva sosialdemokrater og fagbevegelsen er imot i arbeidslivspolitikken. Men dessverre: De stemmer feil parti, SV eller det som verre er – og blir knapt lyttet til.
Arbeidsinnvandringen har ikke skylda for sosial dumping, men vi vet – ja vi trenger ikke en gang flere fafo-rapporter om dette – at sosial dumping ikke ville eksistert i så stort omfang som det gjør uten den arbeidsinnvandringen som fra 2004 har skutt fart.
Ville EUs tredje postdirektiv eller jernbanedirektivet vært mulig uten en nyliberalistisk politikk i bånn? Både Postkom og Jernbaneforbundet ser rødt bare de hører direktivene bli nevnt. Og svaret på spørsmålet er nei.
Det er en overforenkling å hevde at alle sosialdemokrater applauderer alt som skjer i EU. De fleste tilhengerne av EU har helt andre argumenter for deltagelse enn de fire friheter. Likevel minner dette om de som gjerne vil beholde kapitalismen som samfunnssystem, men for enhver pris vil unngå konsekvensene.
Hvordan få til et mer rettferdig og likeverdig samfunn, uten forskjeller og klasseskiller der mulighetene er like for alle, under et regime der vi konkurrerer oss til døde?
Det er spørsmål alle sosialdemokrater – enten de befinner seg i Arbeiderpartiet, LO eller den øvrige delen av fagbevegelsen – må kunne svare på.
Men gjør de det?
Flere og flere mener at fri flyt av varer, tjenester, kapital og arbeidskraft er solide bidragsytere til nesten alt hva sosialdemokrater og fagbevegelsen er imot i arbeidslivspolitikken.
