Av Peter R. Myklebust

Som ansatt i det offentlige og engasjert i samfunnsspørsmål har jeg fulgt pensjonsdebatten siden «Pensjonsutvalget» ble nedsatt i 2001. Etter mange faser i tett samhandling mellom blant annet Stortinget, regjering og partene i arbeidslivet ble det nye pensjonssystemet iverksatt fra 1. januar 2011. Forskjellene mellom offentlige og private AFP-ordninger kombinert med reglene for opptjening/uttak av offentlig «bruttopensjon» (66 prosent av siste bruttolønn) svekker stimulansene for denne sektors arbeidstakere til å stå i arbeid.

Endringene i reglene for alderspensjon i Folketrygden fra 2011 omfatter både opptjeningsreglene og uttaksreglene, deriblant endringer i samordningsreglene mellom offentlig tjenestepensjon og folketrygdpensjon. Innføring av levealdersjustering ut fra en beregnet pensjonskapital, at pensjonen reguleres årlig ut fra snittet av lønns-/prisstigning, og adgang til å opptjene pensjonspoeng fra 13–75 år er vel de viktigste endringene i Folketrygden fra 2011. Endringene hadde/har som mål å skape et mer økonomisk bærekraftig pensjonssystem og stimulere folk til å stå lenger i arbeid gjennom bl.a. forlenget pensjonsopptjening utover 40 år. Men et «flatere» opptjeningsgrunnlag (7.1 G), fravær av overgangsperiode for nye uttaksregler og med nye opptjeningsregler som først fullt og helt trer i kraft for 1963-kullet, gjør at det nye pensjonssystemet fra 2011 har vesentlige svakheter i forhold til reformens hovedmål.

Her er hovedelementer i endringene:

•Mange framtidige pensjonister er ikke klar over at prosent-garantien av siste brutto årslønn ved 40 års opptjening i Folketrygden og 30 år i SPK/KLP bare gjelder dersom en tar ut folketrygdpensjon og tjenestepensjon samtidig.

• Levealdersjusteringen for folketrygdpensjon og ny årsregulering av pensjonene ut fra snittøkning av lønn/inflasjon ble innført uten overgangsperiode fra 2011 for kullet som fylte 67 år det året (1944-kullet) og senere kull.

• Nye samordningsregler mellom offentlig tjenestepensjon og alderspensjon fra 2011 (samordningsfradrag) reduserer pensjonsgrunnlaget i forhold til det tidligere regelverket og betyr for mange pensjonister at «innbetalt premie fra både ansatt og arbeidsgiver ikke kommer til fullt til utbetaling.» Dette «tvinger» offentlige ansatte til å ta ut folketrygdpensjon fra 67 år selv om de ønsker å fortsette i jobb. Hvis ikke, vil tjenestepensjonsdelen bli redusert på grunn av «oppsamlet pensjonskapital» (fra Folketrygden) i forhold til beregnet gjenværende levetid. Og 66 prosent-garantien gjelder som nevnt bare dersom en starter uttak av alderspensjon og tjenestepensjon samtidig!

• Årskullene 1944-1953 har ikke hatt/vil ikke ha muligheter til å tilpasse seg/kompensere for innstrammingene nevnt ovenfor siden de bare omfattes av de gamle opptjeningsreglene. Det vil si at det ikke kan opptjene folketrygdpoeng utover 40 år selv om de ennå står i arbeid.

•;Etter det jeg har forstått, omfattes heller ikke årskullene 1954-1962 av muligheten til å opptjene folketrygdpoeng over 40 år, men kan fra 2011 «erstatte» ett eller flere av de tidligere 20 beste opptjeningsårene med et nytt og bedre poengår. Tilpasningsmulighetene gjennom forbedret og forlenget opptjening i Folketrygden er derfor også svært begrenset for årskullene 1954-62.

• Maksimal opptjening av pensjonspoeng i Folketrygden er 7,1 G, men dette kan kompenseres ved å forlenge antall år i yrkeslivet utover 40 år fra og med 1963-kullet. Ytelsesordninger med for eksempel 66 prosent pensjon av siste bruttolønn ved full opptjening av tjenestepensjonen gir likevel en langt lavere kompensasjonsgrad (60 prosent og mindre for store grupper) på grunn av levealdersjusteringen.

Det første årskullet som omfattes av endringene fra 2011, er som nevnt 1944-kullet. Dette gjelder uttaksreglene med henhold til levealdersjustering, endringer i samordningsreglene mellom offentlig tjenestepensjon og folketrygdpensjon og nytt system for årlig revisjon av Grunnbeløpet i Folketrygden — snitt av differansen mellom lønn og prisstigning.

Forut for reformen ble det sagt at en fra 2011 kan opptjene pensjonspoeng fra 13 år til 75 år, det vil si mer enn 40 år. Problemet med innføringen av pensjonsreformen er at uttaksreglene ble endret uten overgangstid for noe årskull (1944 ble berørt uten overgangstid), og at endrede opptjeningsregler tydeligvis ikke gjelder fullt og helt før 1963-kullet. Det betyr at ingen av årskullene 1944-1962 har mulighet til å opptjene folketrygdpoeng utover 40 år, samtidig som de uten overgangstid er helt omfattet av innstrammingene i pensjonssystemet, inkludert samordningsfradraget for offentlig tjenestepensjon, som omfatter store grupper offentlig ansatte.

For kullene 1944-1953 gjelder de gamle opptjeningsreglene. Det vil si at selv om en oppnår mer enn 40 års opptjening i Folketrygden, så forblir 40 år maks opptjeningsperiode i Folketrygden for disse årgangene.

For kullene 1954-1962 gjelder de gamle opptjeningsreglene 90 prosent for 1954-kullet og til slutt 10 prosent for 1962-kullet (reduksjon med 10 prosent hvert år). Med 40 års opptjening vil jeg fra 64 år bare kunne «erstatte» et tidligere besteår (20 år) med høyere pensjonspoeng, men ikke opptjene pensjonspoeng utover 40 år. Mange i årskullene 1954–62, men også årskullene 1944-1953, vil derfor betale inn til pensjon i Folketrygden utover 40 år uten pensjonsøkning samtidig som de uten overgangsperiode er fullt rammet av de nye uttaksreglene.

Det mest urettferdige er at uttaksreglene er blitt gjennomført uten overgangsordninger for 1944-1953-årgangene, og at muligheten til å tjene opp folketrygdpoeng utover 40 år først trer i kraft fra 1963-årgangen. Dermed rammes årskullene 1944-1962 sterkt av den umiddelbare innføringen av nye uttaksregler i 2011, av de nye samordningsreglene, av at opptjeningen i Folketrygden er redusert til 7.1 prosent og av at levealdersjusteringen ikke helt eller delvis kan kompenseres ved opptjening av pensjonspoeng utover 40 år. Store grupper av «offentlige» pensjonister i årskullene 1944-1962 vil derfor få under 60 prosent i pensjon av siste års bruttolønn selv om de har 40 år i Folketrygden og 30 år i Statens Pensjonskasse/KLP. Sterkest rammer dette årskullene 1944-1949 med få muligheter til å tilpasse seg de endringer som ble iverksatt fra 1. januar 2011.

Det nye pensjonssystemet utgjør derfor en urettferdig og uforutsigbar endring av «spillereglene/samfunnskontrakten» både for private og offentlig ansatte som var over 50 år i 2011; fordi både uttaks- og opptjeningsreglene gjør det nærmest umulig å tilpasse seg endringene før de må gå av med pensjon. Fra 2011 burde uttaksreglene fått samme graderte overgangsperiode for årskullene 1944-1953 som opptjeningsreglene for årskullene 1954-1962. Dessuten burde de nye opptjeningsreglene blitt gradvis iverksatt for årskullene 1944-1953 etter samme prinsipp. Derfor må også opptjeningsreglene for 1954-1962-årsgangen endres slik at de kan opptjene pensjonspoeng til 75 år på linje med årgangene fra 1963. Når pensjonsreformen skal få ansatte til å stå lenger i jobb og at endringene kan kompenseres gjennom lengre opptjeningstid, så må også dette gjelde for årgangene før 1963. At de 19 første årskullene som går av etter 2011 ikke kan tjene opp pensjonspoeng utover 40 år, men blir utsatt for reduserte ytelser uten overgangsperiode, er en dyp urettferdighet som må rettes opp. Pensjonsreformens mål om å få flere til å stå i arbeid — og at det skal være større samsvar mellom pensjonsinnskudd og senere utbetalinger må også gjelde for årgangene 1944-1962.