HANS HENRIK FAFNER

frifagbevegelse@lomedia.no

Sommeren er tid for sesongarbeid. Også i Libanon, der landbruket på denne tida av året har bruk for mange ekstra hender. Og ettersom de fleste libanesere mener det er under deres verdighet å ta den typen jobber, har det lille landet ved Middelhavet gjennom mange år vært storimportør av migrantarbeidere.

Som andre steder i den arabiske verden, kommer de vanligvis fra fattige land i Asia. I tillegg er det også et mer lokalt islett: en stor del av de libanesiske migrantarbeiderne kommer fra nabolandet Syria. Og denne gruppen står nå overfor et problem, nemlig at det i mange tilfeller er blitt direkte farlig å reise hjem til det borgerkrigsherjede landet. Derfor sitter syrerne nå med et dilemma. De kan velge å fortsette den ikke helt ukompliserte tilværelsen som migrantarbeidere, eller de kan skifte status og melde seg til myndighetene som flyktninger.

Kummerlige forhold

– I år har vi sett et skifte hos migrantarbeiderne fra Syria, forklarer Moe Ali Nayel, journalist ved dagbladet Al Akhbar i Beirut. – De pleier å komme alene, bli noen måneder og så reise hjem igjen. Men nå er de begynt å komme sammen med koner og barn. Som om de er i ferd med å innse at oppholdet her kan bli av lengre varighet.

Allikevel fastholder de fleste at de ikke er flyktninger, men migrantarbeidere, og de avviser å søke hjelp hos de libanesiske myndighetene eller FN. Å være flyktning gir noen fordeler, som myndighetenes beskyttelse, men man gir også avkall på den mobiliteten som er viktig for migrantarbeiderne.

Migrantarbeidernes forhold er kummerlige. En del av dem klumper seg sammen i små leiligheter i byenes mest nedslitte områder, og de fleste bor i leire, hvor teltene består av store stykker utspent plastikk. Tanken er naturligvis å holde de daglige utgiftene nede for at kunne spare opp og sende penger hjem til familien, og det ble før i tiden betraktet som en smart løsning.

Mange av de syriske arbeiderne har reist frem og tilbake i både 20 og 30 år, og det er mange av dem. De syriske arbeiderne har ikke bruk for noen arbeidstillatelse for å ta jobb i Libanon, så det fins ingen nøyaktige tall, men man regner med at omkring 300.000 syrere har arbeid i landet. Mesteparten – tilsvarende 75 % – er sysselsatt i produksjon, primært bygg og anlegg, men også industri og landbruk. Andre 10 %, som hovedsakelig er kvinner, er ansatt som husassistenter hos rike libanesiske familier, mens de siste 15 % arbeider i handel- og servicefag med hovedvekt på rengjøring og renovasjon.

Grått arbeidsmarked

– Jeg vil heller ansette ti syrere enn fem libanesere, forklarer en libanesisk arbeidsgiver. – En libaneser krever lønnsforhøyelse første dagen han er på arbeid. En syrer lager aldri problemer.

Bemerkningen rommer en veldig god beskrivelse av de balanseøvelsene de syriske arbeiderne inntil nå har vært en del av. Fordi syrerne ikke behøver noen libanesisk arbeidstillatelse, har lokale virksomheter utnyttet situasjonen ved å betale langt under minstelønn, og de er ikke så nøye på forsikringer og forskjellige sosiale ytelser. Dagstaksten for en syrisk migrantarbeider er normalt 25.000 pund, noe som tilsvarer knappe 100 kroner, og det er fortsatt langt mer enn man kan tjene for tilsvarende arbeid i Syria.

– Men borgerkrigen i Syria har skapt ubalanse i systemet, forklarer professor Muhammed al Masri fra The American University of Beirut. – For alle flyktningene søker også arbeid, og dermed er det oppstått en beinhard konkurranse om arbeidsplassene.

Dette har ført til at dagstaksten på Libanons grå arbeidsmarked nå er falt til 10.000 pund. Det er for lite til å leve av, og da er det helt umulig å spare noe.

Hat til syrere

I tillegg kommer gnisningene mellom syriske migrantarbeidere og libanesere. Helt siden slutten på den libanesiske borgerkrigen i 1990 og fram til 2005 hadde Syria store troppestyrker i nabolandet, som på mange måter ble betraktet som okkupert. Og kort etter at de siste soldatene var reist, sto Syria bak bombedrapet på den populære, libanesiske ministerpresidenten, Rafiq Hariri.

– Dette husker folk, fortsetter al Masri. – Folk bryr seg ikke om Syria, og hatet til syrere har i disse årene begynt igjen, fordi borgerkrigen truer med å destabilisere situasjonen i Libanon.

Det går ut over migrantarbeiderne. Det meldes om hyppige overfall på åpen gate, og de syriske arbeiderne frarådes å forlade sine leiligheter eller teltleire etter mørkets frambrudd. En del av dem har oppholdt seg i Libanon så lenge, at deres arabisk har fått en skikkelig libanesisk aksent. Det gjør det lettere på falle inn i bildet uten straks å bli identifisert som syrer. Men til syvende og sist er disse menneskene havnet i en situasjon der det er vanskelig å reise hjem og der de er tvunget til å bli i omgivelser hvor de bare blir tålt fordi det er en jobb som skal gjøres.

Oversatt fra dansk av Hanne Kullerud Nielsen