Jeg sykler til jobb over Norges største veikryss. I morgeneksosen og støvet kjørte jeg nesten inn i senga til en fattig tilreisende. Kan hende har han tidligere hatt tilhold under Sinsenkrysset, før hovedstadens sosiale renovatører utplasserte spisse kampesteiner mot madrasser der. Nå lå han i alle fall her i tunellen, i ferd med å ta morgenstrekken i et land der nasjonalforsamlingen dagen før tok første skritt på veien mot et nasjonalt forbud mot folk som ham. Folk som ikke ser annen råd enn å be om smuler fra de rikes bord.

Vedtaket kommer etter at verken kampesteiner eller fjerning av teltleire har hatt den ønskede effekten; nemlig å skjerme verdens mest privilegerte befolkning fra den nøden andre europeere opplever. Et forbud i enkeltkommuner i sommer og et nasjonalt tiggeforbud fra neste år vil ikke ha noen annen effekt. Det vil ikke bøte på krisen i Sør-Europa eller bedre forholdene for rom, Europas pariakaste.

Alle EØS-borgere har rett til å reise til Norge og oppholde seg her i inntil seks måneder mens de søker arbeid. Når nødstedte europeere setter seg på våre fortau med koppen sin, er det et utslag av EØS-avtalen som vekker ubehag.

Et annet resultat av samme avtale er tilgang på billig arbeidskraft. Det liker vi bedre, enten det er huset som skal pusses opp eller firmaet som trenger ekstra hender. Regjeringen vil endre arbeidsmiljøloven. Lykkes de, vil det bli lettere å holde hjulene i gang med billig arbeidskraft fra vikarer og midlertidig ansatte.

Tiggeforbudet og endringsforslagene til arbeidsmiljøloven er en håndsrekning til de mer privilegerte av oss. Vi kan godt begrunne et forbud med at det er fornedrende å la folk tigge på våre gater, men deres liv blir selvsagt ikke bedre av den grunn. Samtidig som forbudet mot Segway og lakrispiper angivelig er urimelig frihetsberøvelse for de fleste av oss, skal altså de som står aller nederst fratas friheten til å be om småpenger for å overleve.

Også i arbeidslivet er noen likere enn andre. Det er legitimt å mene at arbeidsgivere i større grad må kunne benytte seg av midlertidige. Men det er frekt av regjeringen å skyve innvandrere og funksjonshemmede foran seg og si at dette er et nødvendig grep for å få dem inn i arbeidslivet. En slik sammenheng er ikke dokumentert, og funksjonshemmedes organisasjoner advarer kraftig. Resonnementet om at enkelte grupper er så lite attraktive på arbeidsmarkedet at de bare kan komme inn hvis det er lett å sparke dem ut, kan fort resultere i et A- og B-lag.

Under disse diskusjonene ligger en slags rangering av mennesker. Det som er selvsagt for de mange framstilles som problematisk for de få, gjerne som et dilemma. Som ni år gamle Adam, som kan risikere å dø uten medisinsk behandling. En behandling han ikke kan få fordi familiens asylstatus er uavklart. Saken løste seg etter omtale i Vårt Land, men vi rakk en diskusjon om jus, medisin og politikk før det ble klart at gutten vil bli operert i Norge. Leder i helse- og omsorgskomiteen på Stortinget, Kari Kjønaas Kjos (Frp), påpekte at spillereglene ikke kan påvirkes av enkeltsaker. Vi risikerer at mange kommer til Norge bare fordi de trenger medisinsk behandling, sa hun til Dagbladet denne uka.

Sånn snakker ledende politikere i et land som møter fattigdom og nød med kampesteiner og politi. Norge markerer seg internasjonalt som et kaldt og usympatisk samfunn. Svenskene fordømmer norsk tiggeforbud, skriver Aftenposten i dag.

Det er som kjent bedre å være rik og frisk enn fattig og syk.