Ylva Seiff Berge

Alle fyrstasjoner i Norge er automatisert og avbemannet i dag. På Lindesnes fyr er fyrvokterne en del av det levende kystmuseet, og når de går av med pensjon er det lite sannsynlig at de vil bli erstattet.

En epoke er over

– Før i tiden navigerte skipene etter fyrene. Nå finnes det navigeringssystemer på båtene, derfor er ikke fyrene så viktige lenger. Jeg føler det er veldig rart å være den siste fyrvokteren i landet. Det har vel egentlig ikke gått opp for meg ennå at jeg er en av de to siste, forteller Rolf Dybvik, som er NTL-medlem.

Fyrvokteryrket har forandret seg i takt med moderniseringen av samfunnet. Før var det nattevakter, manuell tenning av fyret, metrologiske observasjoner hele døgnet, som ble meldt inn via telegraf, og vedlikeholdsarbeid på fyret.

Nå tennes fyret automatisk, metrologiske observasjoner gjøres tre ganger om dagen og legges ut på internett. Og vedlikeholdsarbeid er fortsatt en viktig del av hverdagen til fyrvokteren.

Dyrker ensomheten

Mellom oppgavene som fyrvokter blir det ofte rolige og ensomme stunder alene på fyret.

– Jeg liker ensomheten, jeg benytter den som en innfallsport til det kreative. Ensomheten er fin, den er dyp, den er god, og den gjør noe med deg. Du får tid til å sette pris på livet ved å bruke tid til å tenke over det. Det gir deg en dimensjon som jeg synes er verdifull. Jeg kan ikke tenke meg å gi avkall på den ensomheten, forteller Dybvik.

Et lys i mørke

– Alt i alt skulle jeg gjerne vært fyrvokter en gang til, men livet har nok kun ett løp. Nå nærmer vi oss slutten på tida jeg skal få lov til å låne dette stedet, og jeg er veldig takknemlig for den tiden. Er jeg heldig får jeg kanskje lov til å gå igjen her med de andre åndene på fyret når den tid kommer, smiler Rolf Dybvik.

Han har jobbet på Lindesnes fyr i 40år.