JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Om det er noe amerikanske forfattere virkelig kan så er det å skape lange og narrativt suggererende romaner. Donna Tartt, som debuterte tidlig på 1990-tallet og bare har skrevet tre romaner, hører til denne kategorien forfattere. Sitt siste epos, «Stillitsen» som den heter på norsk, kom for noen måneder siden og er på godt over 800 sider. Her er det fortellerglede som gjør John Irving rangen stridig.

Vi er i New York på den selvsagte måten bare newyorkere behersker. Her trengs ingen GPS, vi beveger oss på streets og avenues på denne menneskemyldrende bydelen som om vi aldri skulle gjort noe annet. Det veksler mellom Village og Upper East – via Union Square, om dere skjønner hva jeg mener. Forfatteren er hjemme i dette landskapet. En avstikker til las Vegas blir det også plass til i denne kolossale tekstmassen – men stort sett altså Manhattan.

Og her finner vi Theo Decker som er 13 år og sammen med sin mor på et kunstgalleri den dagen en terroraksjon rammer stedet. Mange blir drept, deriblant Theos mor: De to sto hverandre nær da den nokså fraværende og alkoholiserte faren allerede er stukket av. Med dødsfallet dukker imidlertid faren opp igjen. Derfor flytter Theo til Las Vegas, hvor faren har slått seg ned. Her møter Theo blant annet Boris, en gutt – og seinere mann – som skal få stor innvirkning på Theos liv.

Men den aller viktigste ingrediensen i denne romanen er det lille mesterverket av Carel Fabritius fra 1654, kalt «Stillitsen» - et minimaleri av en gullfugl. Verdt mange millioner. Theo, som altså i motsetning til moren overlever terrorangrepet, stjeler med seg dette maleriet fra galleriet og gjemmer det seinere. Det blir hans store hemmelighet. Tror han.

Bildet klinger med i fortellingen, nevnes hyppigere og hyppigere. Hva skal Theo gjøre med det? Alle veit det er savnet, det er umulig å få omsatt det. Antageligvis.

Theo er innom mye før han nærmer seg en voksen mann. Han flytter tilbake til New York, til antikvitetshandleren Hobie hvor han etter hvert blir kompanjong. Theo blir en suksessrik handelsreisende i antikke møbler.

Mennesker som står ham nær dør under tragiske omstendigheter, det er få A4-mennesker i dette universet. Men Theo står han av, til tross for et sterkt utsvevende liv der hele arsenalet av amerikanske dopmidler finnes til disposisjon. Theo har vel en slags forkjærlighet for kokain. Og så dukker sjølsagt Boris opp igjen. Han har ikke ligget på latsiden siden de to kameratene skilte lag i Vegas. Boris nekter seg om mulig enda mindre enn Theo.

Tartt vant pulitzerprisen for denne romanen. Jeg kjenner ikke konkurrentene, men at denne teksten er en opplagt vinner er ikke vanskelig å forstå. Riktig nok er også dette eposet for langt – som de aller fleste mursteinsromaner er – men i hvert fall de første fem hundre sidene er medrivende. Og dette er langt og mye mer enn underholdning. Forfatteren har gjort sine undersøkelser, hun kan sitt stoff.

Hva handler det så egentlig om? Tja. Livet er uransakelig, gi aldri opp – frykt ingen. Grip dagen, elsk friheten. Og dyrk kjærligheten. Om du er så heldig å finne den. Theo prøver, men er kanskje en litt for rastløs sjel. For det er en moderne fortelling dette, den handler om oss og vår tid der det sannelig ikke gis mye tid til å reflektere over de store spørsmålene. Tida går ikke, den kommer. Og det gjelder å henge med. Særlig i en by som New York.

Donna Tartt har skrevet en praktfull roman. Men tror du at den er lest på en våkenatt, tar du feil. Det er ingen ulempe om du leser den langsomt. Bare da får du med deg hvilket tempo denne fortellingen holder.