JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Utgangspunktet for havnearbeiderstreiken i flere norske havner (Stavanger, Mosjøen og Tromsø) er kravet om tariffavtale i Risavika for de bryggesjauerne som er medlem av Transportarbeiderforbundet. Kravet er ennå ikke innfridd, og havnearbeiderne der streiker.

For over et halvt år siden, 7. desember i fjor, ble 14 bryggesjauere i Tromsø fra samme forbund tatt ut i sympatistreik. Jeg har snakket med de fleste av dem.

Ikke alle syns det var like festlig å starte en sympatistreik med utsikter til snaut fem hundre kroner dagen i streikebidrag. Flere har familie og barn som skal forsørges – det er kjipt å være blakk.

Men en sympatistreik handler om ekte solidaritet – gutta i Tromsø spytta i neven og stilte opp. Dagpengene ble etter hvert litt mer, men er så vidt jeg veit fortsatt under tusenlappen. Det holder knapt til smør på skiva.

Tromsøs bryggesjauere er ikke bare solidariske med sine kolleger i hele landet, og verden for øvrig – de viser også en solidarisk oppførsel overfor Transportarbeiderforbundet, LO og alle fagorganiserte.

For det var Transportarbeiderforbundet som ba bryggesjauerne i Tromsø sympatistreike. Til slutt svarte alle de 14 ja. Sånne eksemplariske fagorganiserte vil den gamle norske fag- og arbeiderbevegelse ha!

I over et halvt år har flere av de 14 tatt turen ned til havna der Hurtigruta legger til kai. Og sett at ansatte i Nor Lines gjør jobben deres. Hvilken betydning har en streik når det settes inn streikebrytere?

Ledelsen i Transportarbeiderforbundet og LO er enige i at dette er streikebryteri, men fordi NHO er uenig – og partene er enige om en fredsplikt mellom tariffoppgjørene, må fagbevegelsens representanter innstille enhver aksjonsform inntil Arbeidsretten har avgjort om det er streikebryteri eller ei. Det vil alltid ta tid. Inntil avgjørelse er falt, betraktes alle aksjoner mot streikebryteri – som i Tromsø har vært blokade av Hurtigruta – som ulovlig. Eller tariffstridig som det heter på stammespråket.

Politiet i Tromsø fjernet og bøtela 12.juni 41 aksjonister – blokaden støttes av ovennevnte grunner heller ikke av Transportarbeiderforbundet og LO!

Fredsplikten er slått fast i arbeidstvistloven og Hovedavtalen. LOs redsel for erstatningskrav om fredsplikten ikke overholdes virker stor. I 1960 ble LO, Transportarbeiderforbundet og Oslo Transportarbeiderforening av Arbeidsretten dømt til å betale M. O Schøyens Bilcentraler A/S 90.000 kroner pluss saksomkostninger på grunn av såkalte «tariffstridige aksjoner». Ifølge Vegard Holm, tidligere redaktør av Transportarbeideren, har en lignende dom ikke seinere falt i Norge.

Tristessen i Tromsø utnyttes grovt av arbeidsgiversiden. Arbeidsgiverne bruker smutthullene og mulighetene i avtalen for alt hva de er verdt. Mens Transportarbeiderforbundet og LO skal ha ros for at de har brakt denne saken inn for Arbeidsretten med krav om hurtigbehandling.

Det er derfor ikke noe i veien med LO eller Transportarbeiderforbundets syn på streikebryteri eller aksjonsformen i Tromsø. Men det må være lov å påpeke at den generelle fredsplikten fagbevegelsen har inngått med arbeidsgiverne mellom tariffperioden får tragiske konsekvenser for de 14 streikende bryggesjauerne i Tromsø.

Det er et grusomt paradoks at det LO-forbundet som har «pålagt» 14 av sine medlemmer å streike, ikke kan godta at de samme 14 bryggesjauerne aksjonerer mot streikebryteri.

Det gjør vondt langt inn i sjela å se at folk tar jobben din uten at du får gjort noe med det. Det må vi forvente at topptillitsvalgte i fagbevegelsen forstår. Da er det uklokt å stille seg sånn at nettopp dette skjer.

For en streik er ingen søndagsskole der lederne bare tilbakekaller troppene om det begynner å brenne. Pisser du i buksa underveis i kampens hete, er det bare å stå han av.

Når LO her bøyer av for arbeidsgivernes styringsrett, fører det til at vanlige medlemmer på grunnplanet mister tilliten til sine ledere.

Også dette tjener dessverre bare arbeidsgiverne.