JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Lars Ove Seljestad, en av landets få uttalte og åpne arbeiderforfattere, er ute med den nye romanen «Kjære bror». Seljestad gjemmer seg ikke i skapet, han vil stå i arbeiderlitteraturens landskap. Men lanseringen av bøkene sine tar han seg av sjøl.

– Skal jeg få sveis på markedsføringa av bøkene mine, må jeg brette opp ermene og ta grep sjøl, sier han til NNN-arbeideren.

«Kjære bror» er en vakker bok om to brødre, om klassereisen – som han sjøl har gjort, om døden og hvordan det en gang var å vokse opp.

Egen bokhandel

Fredag 29 september satte han seg i bilen og dro hjem til Odda hvor han ikke bor lenger, men er født og oppvokst, landskapet romanen utspiller seg i. Dagen etter, presis klokka 10.00 åpnet Seljestad Oddas nye bokhandel – en utbrettsbokhandel i byens gågate. Bokhandelen skulle hete «Kjære bror bokhandel», den skulle selge ei bok – gjett hvem! Og den holdt åpent i fem timer. Klokka 15.00 skulle den legges den ned. Seljestad fikk låne et par bord utendørs av den nye kafeen Smelt som ligger vegg i vegg med Ola O. Hagen bokhandel, 136 år gammel og Oddas eldste bedrift. Bokhandelen har drevet opphørssalg i flere måneder, nå skal den stenge for godt.

– Veldig synd, bokhandelen i Odda har vært kjempeviktig for meg, sier forfatteren som påstår han skriver bøker for mennesker over 40 år, de unge når han ikke.

Arbeiderklasse og smelteverksindustri

– Hvorfor ville du nok en gangs skrive en odda-roman?

– Det er Odda jeg kommer fra, det er i Odda jeg er hjemme. Husk at Vesaas skrev fra Vinje, Duun fra Namdalen og Paul Auster skriver fra New York. Det er ikke noe rart med det. Alle skriver ut fra et kjent landskap.

Seljestad er opptatt av folk med et desperat behov for å bli sett, for å bli elsket. Han er vel der sjøl også. Og forteller at det er relasjonsromaner han skriver. Med en kontekst av arbeiderklasse og smelteverksindustri.

– Kicket ligger i å dykke ned i noe jeg ikke helt veit hva er, det jeg ikke helt visste hva kunne være. Da er det så godt å bli ferdig. Jeg føler meg som et klokere menneske når jeg er ferdig med en bok, sier han.

Til helvete med stil

– Men dette er en avsporing, la meg snakke mer om lanseringa, sier Seljestad.

– Kom igjen.

– Hvis jeg får det som jeg vil, har jeg alliert jeg med ei flott Odda-dame som skal lage ei odda-bombe. Det var et populært leketøy i min barndoms Odda. Det blir salutten klokka ti, forteller han.

To timer seinere vil det komme en svart Mercedes inn i gågata. Den kommer fra Smelteverkskaia, smuglerkaia.

– Gangsterstyle. Litt Don Corleone, Sopranos – 1960-tallskontekst, sier han.

Bagasjerommet åpnes og smuglergodset bæres bort til bokhandelen. Gjett hva det er! Så spilles det en scene fra boka.

– Går dette til helvete, så går det til helvete – men det skal i så fall gå til helvete med stil, sier han.

Etter Mercedesen kommer en enda større bil. Der sitter Besten, en av romanens hovedfigurer. Etter hvert blir det trekkspill og dans.

Halvfire, en halvtime etter stengetid fyres en veteranbuss opp med plass til familie og gode hjelpere. Halvparten av de 40 plassene skal loddes ut blant de som har kjøpt minst ett eksemplar av boka.

Suveren lansering

Han har kjøpt 400 eksemplarer av sin egen bok fra forlaget. Målet er å selge ut alle.

– Nå kjører jeg alt hva remmer og tøy kan holde. Jeg har alt å vinne, ingenting å tape, sier han.

Alt om planene for lanseringen fortalte han entusiastisk om fredagen før han dro til Odda. Noen dager seinere får jeg en sms der entusiasmen ikke har stilnet. «Lanseringa I Odda på lørdag var suveren. Beste eg har hatt», skriver han.

Oppvekst og sjølmordet

Seljestad forteller at den verden han vokste opp i er en helt annen enn våre unger opplever. Han kaller det den sjølorganiserte dagen.

– Vi ble skyssa ut. For far skulle sove. Leilighetene var små, den materielle standarden stusselig. Vi hadde verken tv eller egen bil. Fryseboks leide vi. Utenlands reiste vi aldri. Det var en helt annen verden, og vi snakker om hvordan det var for bare 40-50 år siden.

Et annet tema i boka er det mulige sjølmordet.

– Det fins mange vellykkede unge menn, da som nå, og som likevel ikke trives så godt. Hvorfor skal alt være så perfekt! Så velger de kanskje bort livet. Jeg har alltid vært veldig opptatt av døden. Livet er kort. Derfor er det viktig å stå på, være oppreist og stolt.

Besten

Seljestad forteller at han skriver tett på eget liv. Men knausgårdmodellen er ikke hans, utlevere venner og familie kan han aldri gjøre. Han lager fiktive navn og er lite glad i tykke bøker.

– Er ei bok over 300 sider, skal den jaggu være bra, sier han.

– Besten er en sentral figur i romanen din – hvor viktig er det å ha en bestefar som alltid ser deg når foreldrene dine kanskje ikke gjør det?

– Besten min var sånn. Ubrukelig som far og ektemann, men fantastisk som bestefar. I hans øyne var jeg alltid bra nok, han så meg. Jeg husker han spilte trekkspill og fylte opp glasset sitt med det han kalte destillert vann. Det var han som ga meg trua på at jeg kunne få til noe, at jeg også kunne bli forfatter.

Ikke tro at du er noe

«Kjære bror» er en brevroman. Lillebror Stein skriver det brevet til storebror Arne han alltid har drømt om å skrive. Vi skjønner tidlig at Arne er død, men ikke hvorfor. Og det er dette hvorfor som er poenget, bevegelsen framover. Seljestad siterer en kamerat som har lest boka.

– Det er som en bølge på stranda. Den kommer, trekker seg tilbake og kommer igjen. I en gjentagende, nokså langsom bevegelse.

– Din siste bok før denne, diktet «Storspring», handler om fabrikken. Smelteverket i Odda. Hvilken plass har fabrikken i «Kjære bror»?

– Her skriver jeg om en annen fabrikk, Zinken – ikke smelteverket. Den sårbare gutten Arne blir konfrontert med arbeiderkollektivet, han møter voksenlivet, det harde arbeidet og fagforeningen. Den skoleflinkes møte med ekte arbeidsfolk. Arne er vant til å være best, på fabrikken fins en helt annen virkelighet. Her skal du holde ut. Sammen med andre. Du skal overleve. Da må du jobbe nok. Ikke for lite, ikke for mye. Sånn at du kan stå i jobb helt til du er 67 år. Og du må ikke tro at du er noe, sier Lars Ove Seljestad.