Av Tom Sterud

I 2013 var om lag ni prosent av befolkningen – eller i overkant av 300 000 personer i alderen 18-67 år – mottakere av uførepensjon. Å måtte slutte å jobbe grunnet helseproblemer medfører et stort antall tapte arbeidsår for samfunnet, og for den enkelte fører det til at man blir utestengt fra en viktig samfunnsarena som har betydning for fremtidsutsikter, sosial kontakt og generell tilfredshet med livet.

De fleste av oss har behov for å bli sett, satt pris på og føle at vi er til nytte. I samfunnsdebatten er det en utbredt antagelse at det å være i arbeid i seg selv bidrar til å forebygge sykdom og skape god helse, men forskningen viser også at pensjonering kan gi bedre helse dersom forhold i arbeidsmiljøet oppleves som en fysisk eller psykisk påkjenning.

Arbeidsrelaterte helseproblemer

Arbeidsuførhet er et sammensatt fenomen som påvirkes av mange faktorer. Sykdom, skade og subjektive helseplager påvirker åpenbart arbeidsevnen og muligheten for å være i jobb, men behovet for å være borte fra jobb på grunn av sykdom vil i de fleste tilfeller også avhenge av arbeidsplassen, arbeidsoppgavene og mulighetene for tilrettelegging. Mange forhold på arbeidsplassen er vist å ha betydning for utvikling av helseplager og kan ha betydning for om helseproblemene fører til uførhet.

Forskningen viser at det å utsettes for mekaniske arbeidsfaktorer, det vil si arbeidsoperasjoner som innebærer stor kraftbruk, repeterende bevegelser og ugunstige arbeidsstillinger, gir økt risiko for å utvikle vedvarende muskelskjelettplager. I den grad slike arbeidsbelastninger direkte bidrar til plagene omtaler vi dette som et arbeidsrelatert helseproblem som igjen kan føre til arbeidsuførhet. Samtidig vil det i mange tilfeller også være slik at vedvarende muskelskjelettplager uansett årsak kan være vanskelig å forene med en jobb som innebærer mange mekaniske belastninger. I slike tilfeller kan vi si at man har et helserelatert arbeidsproblem som kan føre til arbeidsuførhet i visse typer yrker, mens man kanskje fint kunne fortsatt å jobbe på en kontorarbeidsplass med gode muligheter for tilpasning.

Psykososialt arbeidsmiljø omfatter en rekke faktorer knyttet til arbeidets organisering og innhold, samt de mer uformelle sosiale relasjonene på jobben, som kan påvirke individet gjennom psykologiske prosesser. Psykososiale faktorer har betydning for kroppslige og mentale helseplager, motivasjon og trivsel, som igjen kan påvirke arbeidsevnen, arbeidsmotivasjonen og hvorvidt man klarer å stå i jobben med ulike plager. Lav kontroll på jobben, altså få valgmuligheter og liten innflytelse på egen arbeidssituasjon, er den best dokumenterte psykososiale risikofaktoren for arbeidsuførhet i forskningslitteraturen, men dette har i liten grad vært studert i den generelle yrkesbefolkningen i Norge.

Risikofaktorer for uførhet

Ved å benytte data fra Statistisk Sentralbyrå sine levekårsundersøker om arbeidsmiljø fra 2006 og 2009, hvor man har fulgt nesten 7000 yrkesaktive over tre år, har Statens Arbeidsmiljøinstitutt sett nærmere på betydningen av psykososiale og mekaniske faktorer i arbeidsmiljøet for selvrapportert arbeidsuførhet i yrkesbefolkningen i Norge.

I studien anslår vi at arbeidsmiljøet hadde en betydning for nærmere 45 prosent av dem som sluttet å jobbe på grunn av egne helseproblemer eller sykdom i løpet av treårsperioden (arbeidsuførhet). Arbeidsuførhet var mer utbredt blant kvinner, eldre arbeidstakere, yrkesaktive med færre års utdanning og personer med angst og depresjonssymptomer og muskel- og skjelettplager.

De psykososiale risikofaktorene var ensidig arbeid, lite støttende ledelse og mobbing/trakassering.

Mekaniske risikofaktorer var stående arbeid, arbeid med hodet bøyd, tungt fysisk arbeid og helkroppsvibrasjon.

Forebyggende arbeid

Arbeidsuførhet er vanligvis resultatet av en langvarig prosess med gjentatte sykefraværsperioder på grunn av dårligere helse og sviktende evne til å takle kravene i yrkeslivet. Kunnskap om mekaniske og psykososiale faktorer i jobben som har betydning for om man må slutte, kan gi et bedre utgangspunkt for arbeidet med å skape et arbeidsliv som fremmer helse og forhindrer at noen faller ut av arbeidslivet.

Ett av de utviklingstrekkene vi kan se de senere år er at stadig flere oppgir at de har gjentatte arbeidsoppgaver mesteparten av tiden, altså ensidig arbeid. Om lag 29 prosent oppga dette i 2009, noe som tilsvarer om lag 700 000 yrkesaktive. Nærmere sju av ti opplevde sin nærmeste leder som støttende, samtidig oppga 29 prosent at de sjelden eller aldri får tilbakemelding fra nærmeste leder. Forekomsten av seksuell trakassering og/eller mobbing har vært relativt stabilt de siste tjue årene på om lag 5 prosent, tilsvarende om lag
120 000 personer.

Mekaniske eksponeringer i arbeidssituasjonen er blitt noe mindre utbredt de siste tjue årene, men det er store yrkesforskjeller, og et stort antall yrkesaktive utsettes fortsatt for slike arbeidseksponeringer. Arbeid som medfører gjentatte og ensidige hånd- eller armbevegelser utgjør en av de absolutt vanligste mekaniske eksponeringene, og i 2009 rapporterte flere enn én av fire at de var utsatt for dette tre fjerdedeler av arbeidsdagen, noe som tilsvarer om lag 550 000 yrkesaktive. Om lag 30 prosent oppga at de står oppreist tre fjerdedeler av arbeidstiden. Det vil si at mer enn 700 000 personer står nesten hele arbeidsdagen.

Foreløpig finnes det relativt begrenset med dokumentasjon på hvorvidt tiltak på arbeidsplassen kan forebygge at helseplager fører til arbeidsuførhet. Sannsynligheten for å vinne fram vil trolig være større dersom man lykkes med å sette inn tiltak på ulike nivåer samtidig. På den ene side bør man jobbe systematisk for å redusere arbeidsrelaterte årsaker til sykdom, på den annen side bør man tilrettelegge arbeidet for å redusere konsekvensene av sykdom, slik at flere kan stå i jobb på tross av plager. Støttende lederskap og tilrettelegging i form av variasjon i arbeidsoppgavene, samt tiltak som bidrar til å redusere de negative effektene av mekaniske belastninger, vil være viktig i det forebyggende arbeidet.