ERIK R. SELMER

frifagbevegelse@lomedia.no

Barnearbeidere helt ned i femårsalderen blir nikotinforgiftet når de plukker de gulgrønne bladene på tobakksplantasjene. De fleste av de nærmere 80.000 barnearbeiderne på tobakksplantasjene er vanligvis ikke så unge. De er mellom ni og 15 år. Det er ren nød som tvinger dem til dette helseskadelige arbeidet. Foreldrene deres er for fattige til å klare seg uten barnas hjelp. Og myndighetene og tobakksindustrien nøyer seg med fine ord om tiltak for å bedre situasjonen. Lite blir gjort i virkelighetens verden.

I juli var statsminister Erna Solberg i Malawi. Regjeringen skal satse på utdanning i det fattige østafrikanske landet. Det blir et «pilotland i regjeringens utdanningssatsing», heter det. Malawi får 112 millioner kroner over tre år gjennom et nytt FN-program, som skal komme jenter til gode. Tobakksplantasjebarna er ikke omfattet av regjeringas planer.x

Helseskadelig

Minst 78.000 barn arbeider på hel- eller deltid i tobakksmarkene viser en studie foretatt Center for Tobacco Control Research and Education (CTCRE) ved University of California i San Francisco. 45 prosent av barnearbeiderne er i alderen 10-14 år og 55 prosent sju til ni år gamle, viser studien.

Når barna skjærer og bunter sammen tobakksbladene, absorberer de 54 milligram nikotin gjennom huden. Det tilsvarer like mye som 50 sigaretter per dag.

Barna får en sykdom som kalles grønn tobakkssyke, eller kort og godt nikotinforgiftning. Symptomene omfatter svimmelhet, sterk hodepine, magekramper, nedsatt muskelkraft, pustevansker, diaré og oppkast, høyt blodtrykk og svingninger i hjerterytmen, ifølge Verdens helseorganisasjon, WHO.

Noen av barna må spre gjødning og plantevernmidler med bare hender, kjemikalier som når de blir handtert feil, skaper så alvorlige nevrologiske problemer at de er forbudt i Europa.

Når bladene er tørket, lukker plantasjearbeiderne – menn, kvinner og barn – seg inne i store lagerbygninger uten noen ventilasjon i mange timer daglig. Der sorteres bladene etter kvalitet.

– 78.000 barn er rammet. Men sammen med tobakksselskapene presset regjeringen på for at organisasjonen som avslørte dette (CTCRE, journ. anmerkning) skulle forandre forskningsresultatene de hadde kommet fram til, sier Raphael Sandramu, generalsekretær i det malawiske tobakksarbeiderforbundet TOAWUM, til Fri Fagbevegelse.

Så lenge regjeringen og tobakksselskapene støtter hverandre, stiller Sandramu seg tvilende til at den faktiske situasjonen for barnearbeiderne vil endre seg, gitt at over 60 prosent av landets valutainntekter kommer fra tobakk. Programmer som organisasjoner har igangsatt, finansiert og støttet av tobakksindustrien for å eliminere barnearbeid, har han liten tiltro til.

Mange, blant annet forskerne fra University of California, deler oppfatningen om at slike programmer den internasjonale tobakksindustrien deltar i, bare er kamuflasje for å forbedre deres omdømme om samfunnsansvar, og at dette gjøres for å rette oppmerksomheten bort fra hvordan de profitterer på lave lønninger og billig produsert tobakk.

Malawi har ratifisert flere internasjonale konvensjoner, og den forrige presidenten, Joyce Banda, lovte å gjennomføre lovgivning som forbyr barnearbeid. Men ingenting grunnleggende er blitt gjort i praksis.

Det har vært vanskelig å få tak på omfanget av problemet med barnearbeid. Generalsekretær Sandramu sier at Malawi med støtte fra ILO trenger en undersøkelse for å fastslå den nåværende situasjonen for barnearbeidere.

– Men for at den virkelige situasjonen skal bli kjent, må en slik undersøkelse foretas av uavhengige organisasjoner, slik norsk LO gjorde det gjennom Fafo i 1998, understreker han. (Liv Tørres: «Vulnerable groups in Malawi’s labour market: Tobacco tenants and child labour», Fafo April 1998)

Skolegang

Grunnskolen er gratis i Malawi. Men leilendingene på plantasjene har oftest ikke råd til å unnvære barnas arbeidskraft. Og når hele familien er feil- eller underernært, er det ikke greit å gå lange veier til skolen på tom mage, i tillegg til å være sjuk eller sjaber etter arbeidet med tobakksbladene.

– Jeg hoster. Jeg har smerter i brystet og hodepine. Noen ganger føles det som jeg ikke har nok pust, fortellet femåringen Olofala til The Guardian.

Da journalisten som skriver denne artikkelen besøkte Nkhotakota-området i det sentrale Malawi i 1999, snakket vi med sju år gamle Alezeni som bandt tobakksblader i bunter sammen med moren. Litt over fem morgenen, før natta ennå hadde sluppet taket, gikk hun hjemmefra de tre, fire kilometerne til fots til skolen. Ved elleve-tiden var hun hjemme igjen, klar til arbeid, slik at hun som moren sa, «kan forberede sin egen framtid og stå på egne bein om vi foreldre er borte».

Plantasjeeieren selv tvilte imidlertid på om noen av ungene på hans plantasje i det hele tatt gikk på skolen. Det er ikke usannsynlig at han hadde rett.

Barn som arbeider på markene, har liten mulighet til skolegang. Slik fortsetter den onde sirkelen med utbytting, analfabetisme og fattigdom. De fortsetter sitt liv som voksne der de begynte som barn, på tobakksmarkene.

Dolophina Manghuluza er 45 år og leilending. Til bladet The Big Issue sier hun ingen av hennes sju barn har fått gå på skole fordi plantasjeeierne som hun har arbeidet for siden 1983, alle har krevd at hele familien arbeider.

Barna kan ha opptil 12 timers arbeidsdag. Uten lønn. For de hjelper foreldrene sine. – Dersom ikke hele familien trår til, vil det ikke være noen utbetaling å snakke om mot slutten av året, sier Tuva Bugge, ansvarlig for Malawi ved LOs internasjonale avdeling.

Hun sier at for fattige bønder på landsbygda i Malawi er tobakk ofte eneste såkalt «cash crop», landbruksprodukter som gir kontanter. Et stort problem er at mange tobakksbønder ikke eier sin egen jord, men er leilendinger hos plantasjeeiere.

Leilendinger

Nærmere to millioner malawiere, de aller fleste fattige, er avhengige av tobakk og tilknyttet industri for sitt levebrød.

Så godt som alle de 900.000 voksne tobakksbøndene er småbrukere, leilendinger eller løsarbeidere, ifølge CTRC-rapporten fra 2006. Disse er ansatt av plantasjeeierne, som inngår avtaler med de store tobakksselskapene.

Leilendingene får tildelt et jordstykke av plantasjeeieren, og blir pålagt å produsere en bestemt avling. Eierne låner leilendingene innsatsvarer som frø og gjødsel, og gjelden blir trukket fra under sluttoppgjøret ved slutten av året.

Godseierne skal også dele ut matrasjoner til sine leilendinger. Men de månedlige rasjonene strekker ofte ikke til, og det er rapportert at både barn og voksne har gått uten mat i flere dager når månedsrasjonene har tatt slutt.

Dolophina Manghuluza sier at familien ikke ble betalt, bortsett fra mat, såpe og andre saker som de måtte betale tilbake senere: – Vi har ingenting å leve av. Det er ikke mat i huset, barna våre har ikke klær, og ofte må de holde på på tom mage.

– Fagbevegelsen i Malawi har jobbet hardt for å få gjennom en lov som regulerer bruken av og bedrer forholdene for leilendinger. Men et lovutkast har ligget klart i flere år nå uten at det har vært politisk vilje til å behandle det i nasjonalforsamlingen, sier Bugge.

– Loven vil kunne være et viktig skritt på veien for også å kunne regulere barnearbeid blant leilendingene, framholder hun. Lovforslaget ble lagt fram i 2010, og også FNs spesialrapportør om retten til mat, Olivier de Schutter, har ivret for at det blir vedtatt.

Malawi har ratifisert FNs konvensjon om barns rettigheter fra 1989. ILO har satt 2016 for siste frist for å fjerne de verste formene for barnearbeid. Den fristen lovte tidligere president Joyce Banda at skulle bli overholdt. Men det mangler penger. Og vilje.