JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Line Baugstø, journalist og forfatter i flere litterære sjangere, er ute med sin niende roman. Handlingen er lagt til det nærmest myteomspennende året 1968, året for studentrevolusjonen i Europa og Sovjetunionens innmarsj i Tsjekkoslovakia. Ikke noe av dette er tema i fortellingen sjøl om sistnevnte hendelse nevnes. Romanen er mer en eksistensiell fortelling om det unge ekteparet Sigrid og Erling og deres to jentebarn. Begge de to foreldrene har sin drømmer, men typisk nok er det mannen som realiserer dem.

Han drar til Canada og Alaska for å fotografere ville dyr, mens hun blir igjen og må forsørge barn. Altså en klassisk tekst som tematiserer kjønnsrollemønstre sånn vi kjenner dem så altfor godt.

Hennes drøm er å skrive. I stedet for å gi ut romaner ender hun opp med å dikte opp brev fra Erling. Barna lurer nemlig på hva han gjør og om han kommer hjem snart. Siden Sigrid heller ikke veit, må hun ta fantasien til hjelp. Det er en sår tekst Baugstø har skrevet. Om et liv som er urettferdig, om en virkelighet som blir annerledes enn forventet – og om drømmer som brister.

Fortellersympatien ligger på Sigrids side her. Du skal være temmelig trangsynt som leser for ikke å bli smittet. Erling framstår som en Mann med stor M. Om ikke som av de aller mest maskuline figurene skjønnlitteraturen kan by på, så likevel svært sjølopptatt og sneversynt. Hans prosjekt går foran alt – noen sosial samvittighet av betydning har forfatteren ikke utstyrt ham med.

Til slutt går det nærmest på livet løs i denne teksten. Sigrid blir mer og mer fortvilet over tingenes tilstand, mens Erling omgås villmarkas harde og brutale realiteter. Mens to barn er vitner til det hele – uten at de kan gjøre noe verken fra eller til. Det er en nesten naiv grunntone i fortellingen. Hvor er opprøret, hvor er frustrasjonen og raseriet? For romanen er fri for moralisme – den viser mer enn den forteller. Pekefingeren er fraværende. Men vi forstår likevel alvoret.

Line Baugstø har skrevet en ganske lavmælt roman som likevel ryster deg. Er vi ikke kommet lenger? Og svaret er: Antageligvis ikke.