Jan-Erik Østlie

jan.erik.ostlie@lomedia.no

Tenårene mine tilhører 1970-tallet. Dette tiåret ble jeg politisk bevisst. Årsaken var USAs krigføring i Vietnam, en av de verste krigene i moderne historie, om ikke den aller verste. Jeg har hatet amerikansk utenrikspolitikk siden.

USA likte ikke den politiske utviklingen i Vietnam etter at landet hadde frigjort seg fra Frankrike og kolonialismens åk i 1954. USA så helst at Vietnam holdt en stø kapitalistisk kurs. Ho Chi Minh, eller onkel Ho som vietnameserne kaller ham, ville noe annet. Onkel Sam aksepterte ikke vietnamesisk sjølråderett. Amerikanske presidenter har en tendens til bare å akseptere sin egen sjølråderett, og voldtok like godt hele landet – på ideologisk grunnlag. Jeg blir varm av raseri når jeg tenker på det, over 40 år etter at amerikanske soldater dro hjem med halen mellom beina.

Krigen tok heldigvis slutt i 1973, Vietnam ble samlet i 1975 – ikke uten protester og problemer – forsøk på sosialisme med kommunistpartiet i førersetet har aldri i verdenshistorien blitt godtatt ved akklamasjon av hele folket. Og i 1989, da Berlinmuren revnet og det sosialistiske prøveprosjektet var over i Øst-Europa, måtte også vietnameserne kaste de økonomiske kortene og gjøre spranget fra planøkonomi til markedsøkonomi – en utfordring for så vel politikere som fagbevegelse.

Ni år seinere, i 1998, startet LO samarbeidet med Vietnam General Confederation of Labour (VGCL). Ikke alle likte det like godt heller – hva har LO i Vietnam, i Kina og på Cuba å gjøre, mener noen. Kan ikke disse kommuniststatene steike i sitt eget fett uten hjelp fra LO-medlemmers penger? Anti-kommunistiske frø er som kjent sådd overalt, og noen av disse har fått vokse opp i fagbevegelsen også. Dessverre.

Men svaret er nei. Solidaritet koster, solidaritet skal koste, og det er ingen fornuftig grunn til at ikke norsk fagbevegelse skal støtte fagforeningskamerater i Vietnam.

LO har kjørt kurser i kollektive forhandlinger, i fagforeningsledelse og organisasjonsutvikling. Det har vært seminarer om trepartssamarbeid, utvikling av trygdesystemer, omlegging av organisasjonsstruktur og utvikling av ny arbeidslivslov. LO i Oslo har også et nært samarbeid med Hanois arbeidsføderasjon som er en del av VGCL.

Forbindelsen mellom VGCL og Vietnams Kommunistiske Parti er fortsatt nært, men konflikter oppstår også mellom nære venner.

Arbeidskonflikter fins nemlig. I 2011 ble det registrert rekord på 981, mens det har roet seg noe ned i de seinere årene. Ifølge Global Labour Column (GLC) er det hovedsakelig i privat sektor streikene skjer, særlig ved bedrifter med utenlandske eierinteresser. 30 prosent av streikene skjer i tekstilsektoren – og det er i de sterkt industrialiserte provinsene i sør det streikes mest.

Som GLC så presist uttrykker det, er det tegn i Vietnam som tyder på at arbeidsforholdene reflekterer de ulike interessene mellom arbeiderne og kapitalen.

Gjennomsnittlig månedslønn i Vietnam for en industriarbeider ligger på om lag 1500 norske kroner. Det er ikke mye å leve for sjøl om prisene på varer og tjenester ikke er som i Norge. Det er klart de trenger sterke fagforeninger. Sentralt, men særlig lokalt – ute på bedriftene.

At LO og LOs forbund er med og hjelper Vietnam med dette er internasjonalt solidaritetsarbeid av godt merke. Det bør fortsette. Arbeidet gir nemlig resultater, jeg har sett det med egne øyne.

I dag beundrer vi Sør-Afrikas Nelson Mandela og Desmond Tutu for deres tanker om forsoning. Uvenner skal ikke møtes med hat, men med respekt og forstående tilgivelse. Hvis du spør en nesten hvilken som helst vietnameser i dag om hva hun eller han synes om amerikanere eller USA, smiler de sitt vennligste smil og skjønner ikke en gang spørsmålet. Det kommer ikke ett vondt ord om amerikansk utenrikspolitikk.

Det er da jeg forstår at det er jeg som har mye å lære.