Norsk olje- og gassbransje er et teknologisk eventyr. Uten store kunnskaper og kompetanse i alle ledd hadde denne virksomheten, under krevende forhold på sokkelen, rett og slett ikke vært mulig. Kompetanse bygges opp over år, men rives raskt ned.

Når den suverent største aktøren, Statoil, den siste tiden har strammet kraftig inn på kostnadene er det nettopp dette som skjer. Arbeidstakere som er spesialisert i det arbeidet og den nødvendige sikkerhetskulturen som må prege bransjen, får rett og slett fyken, fordi nødvendig vedlikeholdsarbeid utsettes. Etterslepet på plattformene er på 100.000 arbeidstimer, 20.000 av dem regnes som HMS-kritiske. Innstrammingen har altså en dobbelt negativ effekt: Mange mister jobben, og det blir farligere for dem som blir igjen.

Sjefen for Statoils effektiviseringsprogram uttalte nylig til DN at Statoil nå «måler effekten på bunnlinjen av alt som blir gjort. Det har vi ikke gjort før i Statoil [...]».

Statoil styres altså ikke lenger etter langsiktige mål som ser ut over en helt kortsiktig børsgevinst. For majoritetseierne av selskapet, altså det norske folk (v/ Staten) er ikke dette en holdbar situasjon.

Nylig fratrådt konsernsjef Helge Lund har vært helt sentral i Statoils utvikling vekk fra fellesskapstanken. Noe av det siste han ga uttrykk for som konsernsjef var at Statoil må vekk fra det han negativt omtalte som «fenomenet dugnad», der også forholdene i leverandørindustrien er med i vurderingene selskapet gjør. For Lund var Statoil større enn Norge. Slik er det ikke for oss som eier selskapet.

Etter ti år med Helge Lund i sjefstolen har Statoils oppmerksomhet flyttet seg mer vekk fra Norge og den tross alt fortsatt svært lønnsomme norske sokkelen der det stadig gjøres nye, lovende funn. Store investeringer i prosjekter utenlands og flytting av egen kompetanse ut av landet har vært gjennomgansmelodien. For eksempel er Statoils strategiutvikling i stor grad nå lagt til London – der innleide konsulenter betales for å legge linjene for selskapets satsinger. Ved Lunds avgang kan det se ut til at oljebransjen står foran vanskeligere tider. Prisen er på vei nedover, og Statoils eventyrlige vekst som har kommet mens selskapet har nytt godt av høye priser kan, om ikke annet, settes i pausemodus.

Skiftende norske regjeringer har gjennom år ført en passiv eierskapspolitikk overfor Statoil, og i praksis abdisert i møte med den kortsiktige børstankegangen. At Helge Lund har gått til enda mer lukrative jaktmarker, er en fin anledning til å gjenvinne noe av initiativet.

Når ny toppleder for landets aller viktigste selskap nå skal plukkes ut, er det en gylden mulighet til å få på plass et lederskap som tenker mer langsiktig. En start kan være å velge en sjef som ser mulighetene i dagens situasjon, og heller enn å kutte seg nedover i en synkende spiral satser på å få tettet vedlikeholdsgapet. Fordelene burde være åpenbare: Statoil får utført nødvendig vedlikehold, færre mister jobbene og selskapet beholder kompetanse det er behov for også i framtida.