KARIN E. SVENDSEN

karin.svendsen@fagforbundet.no

Etter 25 år venter jeg fremdeles på full stilling, sier helsefagarbeider Ingunn Karlsen.

H elsefagarbeiderne Ingunn (50) og Rune Karlsen (60) er de lykkelige foreldre til tre helsefagarbeidere. Markus (28), Roy-Inge (24) og Carina (21) har alle valgt den samme utdanningen.

Har ventet i 25 år

Ingunn Karlsen har lengst fartstid i helsevesenet. Hun har videreutdanning i psykiatri og har en 84 prosent stilling på en demensavdeling på Saltdal sykehjem.

– Det er en tøff jobb. Her er veien mellom sorg og glede kort, og ingen dager er like. Men vi blir jo glad i pasientene. Hvis ikke kunne vi ikke ha gjort en god jobb, mener hun.

Takket være arbeidsmiljøet, som hun betegner som utrolig godt, trives hun like godt etter 25 år i yrket.

– Men jeg venter fremdeles på full stilling.

Fire år som vikar

Om datteren Carina Karlsen trives like godt som mora i yrket, er ikke enkelt å svare på, for hun har ennå ikke hatt mulighet til å jobbe mye over lang tid.

– Jeg har arbeidet som ferievikar i fire år nå. Jeg stortrives når jeg først er på jobb. Arbeidsmiljøet er fantastisk, og det er herlig å være til nytte for de eldre som trenger hjelp i hverdagen. Men dessverre får jeg ikke hjulpet så mye siden jeg ikke har noen fast stilling og bare stepper inn som vikar, sier helsefagarbeideren som tok fagbrevet i vår.

Må flytte

Da Carina gikk på ungdomsskolen, fikk hun høre at det var stort behov for helsefagarbeidere.

– Jeg visste at jeg ikke ville få full stilling, men hadde håpet å begynne med 50–60 prosent, sier hun.

Hun legger til at mangelen på fast stilling delvis er selvforskyldt siden hun ikke har førerkort. Hun kan derfor bare arbeide på sykehjemmet. Med sertifikat kunne hun også ha fått jobb i hjemmesykepleien og i boligene for personer med utviklingshemning.

– Men jeg hadde nok ikke fått noe mer enn en fast helgestilling i første omgang, tror hun. Broren Roy-Inge, som også tok fagbrev i vår, har fått en fast helgejobb på 16 prosent.

For å få mer arbeid, men også for å bo nærmere kjæresten, flytter Carina snart sørover.

Mye å glede seg over

Pappa Rune arbeidet som både snekker og institusjonskokk før han ble helsefagarbeider i 1996. Mens han utdannet seg, hadde han praksis på sykehjemmet.

De siste ti årene har han arbeidet på Vensmoen, et sanatorium for tuberkulosepasienter fram til 1966. Nå brukes stedet som bolig for mennesker som er døvblinde eller som har en utviklingshemning.

– Selv om jeg jobber mest på natta, møter jeg beboerne. Det gjør godt å se hvor glade de blir, sier han. Selv om ikke alle har så mange ord, sier de mye gjennom mimikk og kroppsspråk.

Stolt av yrket

Foreldrene til Markus, Roy-Inge og Carina Karlsen beklager ikke ungdommens yrkesvalg. De har tvert imot opplevd helsearbeiderfaget som meningsfullt; de merker daglig at de blir verdsatt av mennesker som trenger deres bistand. Men mor Ingunn er opptatt av at samtidig som samfunnet skriker etter flere helsefagarbeidere, får ikke ungdommen jobb når de har fått fagbrev.

– Dagens ungdom ser at omsorgsyrket er tungt, arbeidstida er ugunstig med mye helgearbeid – til og med i høytider som jul og nyttår. Og så er det dårlig betalt sammenlignet med mange andre yrker.

Ingunn Karlsen mener lønna for helsefagarbeidere må bli høyere, og at yrket trenger enda mer positiv oppmerksomhet for å øke rekrutteringen.

– Og så må ungdommen vite at de får ei lønn å leve av. Nå vet de ikke hva de får fra den ene måneden til den andre.

Hun mener kommunen burde opprette flere stillinger til fagarbeidere.

– Helsefagarbeidere står langt bak sykepleiere og vernepleiere. Og det er trist, for alle som arbeider med helse, trengs, sier hun.