Av Terje Carlsen, sosiolog og journalist

Det går en fortelling i Norge om at 600 000 sleipe slabbedasker og unnasluntrere lurer NAV til å gi dem trygd i stedet for arbeid. Formidlerne av en slik fortelling, med statsråd Robert Eriksson i spissen, har vært fanebærere for en slik diskurs. Det er også en annen stor aktør innen feltet: Friskgårdene rundt om i landet. I flere kronikker har aktører innen bransjen lansert slagordet «Sammen om å friskmelde Norge» i norske aviser. Her skrives freidig om at det behøves en holdningsendring blant norske arbeidstakere, blant annet signert daglig leder for Friskgården i Stod, Aud Ramberg, og hennes markedssjef. Behøves en slik holdningsendring?

Stabile trygdetall

Fortellingen om «trygdebeistet» i Norge har en hake ved seg. Den har ikke dekning i empirien. Vi har ingen uføre- og sykmeldingsbølge i Norge. Odeltingsprop. nr. 1 til statsbudsjett for 2015 viser at tallet på mennesker i yrkesaktiv alder som er utenfor arbeidslivet, ikke har økt de siste ti årene. Som samfunnsdebattant og Utøya-overlever, og nå riksdagsrepresentant hos broderfolket, Ali Esbati, påpekte i Dagsavisen: I virkeligheten er realveksten i folketrygdens utgifter mellom 2005 og budsjettet for 2013 på cirka 22 prosent. 70 prosent av denne økningen skyldes økte utbetalinger av alderspensjon. I samme periode har realveksten i fastlands-BNP vært på cirka 23 prosent.

Ser man på de grafiske fremstillinger og statistikker i Arbeidsdepartementets egne kommentarer til budsjettet, har antallet mennesker som lever på helserelaterte ytelser, vært uforandret i over 10 år. Faktisk har det vært en nedgang i mennesker som lever på arbeidsavklaringspenger, sykepenger og uføreytelser med hele 11 000 mennesker i 2013. I 2013 avtok andelen på helserelaterte ytelser for tredje år på rad, og var på det laveste nivået siden 2001. Da er de som har halv trygd og halv jobb, med i statistikken over dem.

I 2014/2015 blir tallene trolig noe annerledes. Det skyldes ikke bare demografiske endringer, at mange innvandrere er analfabeter og økt konkurranse om jobbene for håndverkere, men også at arbeidsmarkedet er noe mindre stramt enn det har vært. Statoil og leverandørindustrien sier opp mange ansatte, det er krise i mediebransjen, i papirbransjen, ja tusenvis av mennesker mister jobbene sine i disse dager. Dernest har Norge basert sin nasjonaløkonomi på inflasjonsmål. Det innebærer at en viss andel mennesker skal stå utenfor arbeidslivet, slik at de som er innenfor kan ha fortsatt lave renter, lav prisvekst, og opprettholde sitt forbruk og sin luksus.

God arbeidsmoral

Det er snaue atten prosent av befolkningen som mottar ytelser i form av sykepenger, arbeidsavklaringspenger, eller hel eller delvis uførepensjon. Men det er ikke det samme som at de går permanent på helserelaterte ytelser. En stor andel av disse behøver en viss grad av sosial beskyttelse i kortere eller lengre tid, inntil de på ny trer inn i arbeidsliv eller utdannelse igjen. Det er riktignok et «overforbruk» av sykmeldinger blant kvinnelige arbeidstakere. En av årsakene er trolig at gravide er ukjent med at de har krav på svangerskapslønn om ikke arbeidsgiver legger forholdene til rette for at de kan arbeide. Arbeidsgivere kan imidlertid se seg tjent med at den gravide sykmelder seg.

I Norge skal vi være takknemlige for at vi har så generøse velferdsordninger som vi har. Norge har en svært åpen økonomi, og det gjør oss utsatt når kronekurs og andre økonomiske parametre endrer seg. Dette ligger utenfor enkeltindividets kontroll. Da nytter det ikke å kurses i holdningsendringer. For det er ikke noe en-til-en-forhold mellom helse og arbeidsmoral. Verdiundersøkelsene i Norge avslører da heller ikke at det er noe galt med folks arbeidsmoral. Sykmeldingsfrekvensen i norsk arbeidsliv er heller ikke i eksplosiv vekst, slik arbeidsministeren og Friskgård-aktørene hevder. Men de lever av den forestillingen.

Høy yrkesdeltakelse

Den rause sosiale beskyttelsen i Norge gjør imidlertid Norge til et land med svært høy arbeidsdeltakelse. Oljen som smører landet, har gjort det mulig for folk som av helsemessige grunner ellers ville stått utenfor arbeidslivet på grunn av sykdom og lyte, nå kan delta. Når de blir slitne og syke, kan de de ta en time-out på syketrygd, for så å komme tilbake igjen med nye krefter. Det er «prisen» vi må betale for at «alle skal med» i et krevende, kunnskapsbasert arbeidsliv. Og det er verdt prisen, for slik sikrer vi bedre folkehelse og økt produktivitet og verdiskapning. Dessuten viser det seg at folk i land med et sosialt sikkerhetsnett med små garnmasker tar større risiko, noe som i neste omgang kan gi opphav til nye arbeidsplasser.

Arbeidsministeren vil imidlertid avpolitisere arbeidsmarkedet, og la private aktører drive med holdningsendringer på de sosialt utstøtte. I Tyskland, Sverige og Danmark har såkalte "minijobs" og "nyttejobs" skapt sosial ulikhet og avmakt. Et stort, svart lønnsmarked oppstår, noe som reduserer staten og kommunenes skatteinntekter, og den enkelte arbeidstakers rettssikkerhet og krav på et godt arbeidsmiljø.

Med andre ord: Det man vinner på gyngen ved å individualisere konjukturbetingete endringer i arbeidsmarked og trygdestatistikk, taper man i neste omgang på karusellen. Og vil vi gå den den trøstesløse veien som Sverige har gått de siste åtte årene? Svenskene vil nå ha en annen kurs. Også de tituserer svenske ungdommer som har flyktet til Danmark, Norge og England. De vil gjerne hjem til Folkhemmet.

Det vil nok nordmenn også, etter hvert som inntektene fra det svarte gull blir mindre. Det er mange anerkjente økonomer som mener at regjeringens statsbudsjett bygger på for optimistiske prognoser om oljepris. Blir det en krasjlanding, må også statsråden i Arbeidsdepartementet og Friskgård-aktørene rundt i landet belage seg på en holdningsendring.