SISSEL M. RASMUSSEN

sissel@lomedia.no

Hun er den første kvinnelige lederen for fengselsansatte i Norge, men ingen nykommer i Norsk Fengsels- og Friomsorgsforbund. Rita Bråten ble valgt som sekretær i 1994, som forbundssekretær i 2001 og ble nestleder i 2006. Denne gangen ga hun landsmøtet klar beskjed: Hun stilte ikke som nestleder om hun ikke ble valgt til leder. Hun vant kampvoteringen mot forbundssekretær Asle Aase, som ble hennes nye nestleder.

Nordlendingen fra Vesterålen har vokst opp på Bleik, et kvarter fra Andenes – eller «Ándes» som hun sier på sin dialekt. Hun er nummer to av fem søsken, med ei lillesøster og tre brødre. For noen år siden fikk hun kjøpt det lille huset til sin tante Igny. Rita har tilbrakt mange timer med å grave i tante sin hage da hun var barn, og lytte til hennes utallige historier. Tante Igny ble 100 år og var en god forteller.

Best på tariff

Når Rita Bråten ikke er å finne på forbundskontoret i Møllergata, er det store muligheter for å finne henne på Holmlia, der hun bor med sin pensjonerte politimann Ingolf. Eller hun er på tur, alltid med et håndarbeid og en bok i bagasjen.

Til kontoret kommer hun tidlig og går seint. Hun er et arbeidsjern. Datteren Therese har forlatt redet, mens sønnen Rune har kommet hjem igjen for en periode, med hunden Penny som bonusvovs.

– Hadde jeg ikke hatt mann og barn, hadde jeg nok jobba enda mer. Jeg trives med det. Glemmer tida. Ser at klokka er tre, og så plutselig er den seks.

Det er tariff og lønn som er hennes sterkeste fagfelt. Hun har jobbet med det siden hun kom inn i forbundet. Da Geir Bjørkli tok over ledersetet i forbundet, ga han forhandlingsansvaret til Rita Bråten. Hun syns lønnspolitikk er fascinerende.

– Alle har en mening om lønn. Hvem skal vurdere hva som er rettferdig? Mange er for individlønn så lenge det går deres vei, men om andre får lønnsøkningen, snur argumentasjonen. Da skal fellesskapet stille opp. Eller skal vi ha markedslønn? Spennende, sier Bråten med smil.

Selv har hun aldri bedt om høyere lønn. Penger har ikke vært motivasjonen for jobben. Men hun forstår godt at folk er engasjert i lønnsspørsmål, ikke minst lik lønn for likt arbeid.

Gravid fengselsbetjent

Da Rita Bråten kom til Åna fengsel i 1983, var hennes kull de første aspirantene ved fengselet. Og i tillegg var hun kvinne. Det var mange som var skeptiske til kvinnelige aspiranter. Allerede i 1976 ble hun lokal tillitsvalgt i Oslo Fengsel. Den første jobben var kontorarbeid i Oslo fengsel. Senere tok hun vakter som ekstrabetjent, før hun begynte på Fengselsskolen i 1980, med praksis på Bredtveit og Åna.

– Det var kvinnelige fengselsbetjenter på Bredtveit, men det er jo et kvinnefengsel. I rene mannsfengsel var det få. Det ble til og med tatt opp som problem at mannlige fengselsbetjenter gikk nattevakter sammen med kvinnelige betjenter. Enkelte ektefeller lurte på hva som foregikk om natta.

Om det var få kvinner i yrket, var det enda færre blant de tillitsvalgte. Da Rita Bråten ble valgt inn i landsstyret i 1983, var de bare to.I 1989 var hun høygravid fremdeles på jobb blant de innsatte, som førstebetjent. Det ble vurdert å flytte henne til andre lokaliteter, men det ble ikke nevnt for henne.

– Jeg opplevde ikke noe negativt med å være gravid i fengselet. Heller omvendt, sier hun og forteller om en spesiell opplevelse.

– En utagerende innsatt skulle bli avhørt for uakseptabel adferd. Han kom ganske morsk til kontoret, fulgt av to betjenter. Da jeg reiste meg og hilste og han så at jeg var gravid, ble han helt myk. Betjentene ville bli der inne, men jeg sendte dem på utsida av døra. Den store morske mannen ble som et lam, og avsluttet med å spørre om å få lov å ta på magen. Det fikk han, og han var svært forsiktig, smiler hun.

Vise seg fram

Hun tar ikke to sure sild for å lage ordtak om til egne bilder, skal vi tro sikre kilder. For blir Rita ivrig, heter det like gjerne «fem flate sild» som «fem flate øre». Og like godt kan nå dét være, for sild er mer verdt enn øre. Men når noen blir beskyldt for å mele sin egen syke mor, da bør de passe på. Det kan bli mer alvorlig for vedkommende. Ryktet fra arbeidsgiversida lyder nemlig slik: «Om Rita er uenig, da kan vi bare gi oss». Selv mener hun ryktet er ufortjent bra.

Det er flere som kan vente seg besøk av Rita Bråten i tida som kommer. For selv om hun trives på kontoret, er veien til Folkets Hus kort. Hun har planer om å vise LO «kæm vi e».

– Å møte i sekretariatet er viktig, selv om vi bare er observatører. Vi trenger å bygge forståelse for forbundets saker og for justissektoren, sier Bråten.

– Vi har flere samarbeidspartnere blant forbundene. Vi engasjerer oss i spørsmål om rus, helse og psykiatri, blant annet. Som Fellesorganisasjonen (FO) mener vi at barn ikke skal være i fengsel, men tas hånd om av barnevernet, understreker hun.

– En fallitterklæring

Kriminalomsorgen står foran en ny omstilling. Justisminister Anders Anundsen vil legge ned de fem regionene og sitte igjen med et stort direktorat og de lokale enhetene. Forbundet er med i en koordineringsgruppe for å ha innflytelse på organiseringen.

– Det vi er mest redd for, er at det blir et stort og tungt direktorat i Lillestrøm (hvor det nye direktoratet er etablert, red.anm.), mens de lokale enhetene får lite administrasjon og ledelse. Det bør ikke bli for stor avstand. Fjernledelse fungerer sjelden godt, understreker den nye forbundslederen.

Anundsen vil spare penger, og bli kvitt soningskø og langtidsfanger gjennom å sende dem til Nederland for straffegjennomføring. Forslaget faller ikke i god jord hos fengselsansatte.

– Det er en fallitterklæring å sende straffedømte ut av landet for å sone. Om det blir en realitet, bør det kun være for mennesker som ikke er bosatt i Norge, eller personer som utvises etter at de har sonet sin straff, sier Rita Bråten.

Korssting

Det er mulig hun burde slutte seg til Geriljabroderistene, siden brodering med korssting er en geskjeft hun stadig bedriver. Men fengsels-forbundslederen er nok for fredelig for geriljavirksomhet med slagord som «For et mer aggressivt korsstingsbroderi». Hun strikker, leser og broderer. Hennes motto er: Du får tid til det du vil. I årevis har politimannen og fengselskvinnen reist rundt på motorsykkelturer. Han kjører og hun sitter bakpå som mc-rype. Nord-Norge, Vestlandet, Europa. Et besøk på mc-messa for et par år siden resulterte i en drøm – Himalaya på motorsykkel. Smilet blir enda bredere. Dessuten tur til Buenos Aires, der hun har to søskenbarn etter onkel Agnar, han som bestemte at hun skulle hete Rita. Hun vil lære seg spansk – når hun blir pensjonist.

Imens tar hun toget fra Holmlia til Oslo, og tilbake igjen. Med en bok i fanget. Da er det bare bonus at toget er forsinka. Så rekker hun et kapittel til.