Finske Vilja Eerika Heleen Tarkki (8 år) ble mishandlet til døde i sitt hjem. Far og stemor er dømt til livsvarig fengsel. Nå venter rettssaken mot dem som skulle ha beskyttet henne. Tre ansatte og en leder i barnevernet er tiltalt, sammen med helsepersonell.

Det var Aftenposten som fortalte den grusomme historien i går, dagen etter at det ble kjent at fire kommuner i Nord-Trøndelag får en bot på 75 000 kroner for å sviktet mer enn 100 barn. Barnevernet i Midtre Namdal samkommune henla alvorlige saker, og barn fikk ikke den hjelpen de trengte. Såpass alvorlig at Riksadvokaten mente det var nødvendig å minne kommune-Norge om at barnevern ikke er frivillig.

Et viktig og riktig signal, mener noen. Andre innvender at summen er en hån mot barns rettssikkerhet. Uansett, en foretaksbot er i en annen divisjon enn den finske varianten med personlig straffeforfølgelse.

Aftenposten spør blant annet Sykepleierforbundet og Fellesorganisasjonen om strafferettslig ansvar for deres yrkesutøvere er veien å gå også i Norge. Noe de begge avviser kontant. Det er forståelig ut fra et fagforeningsperspektiv.

Det er relevant å spørre om et utvidet personlig ansvar gjør deg til en bedre fagperson eller om du bare blir handlingslammet av frykt for å gjøre feil. Som en amerikansk lege som vegrer seg for å hjelpe på et ulykkessted av redsel for å bli saksøkt i ettertid.

Avvisningen av den finske modellen kobles til økonomi. «Skal man dømme enkeltpersoner som gjør så godt de kan innenfor altfor trange rammer som samfunnet har pålagt dem?», spør FO-leder Mimmi Kvisvik, som organiserer ansatte i barnevernet. Men hvordan kan man egentlig vite at alle ansatte gjør så godt de kan? Og ville saken ha stilt seg annerledes dersom ressurssituasjonen var gunstigere?

Fagforeningsargumentet «det er ikke oss, det er systemet og rammene» er problematisk rett og slett fordi det ikke er troverdig. Selvsagt finnes det gode og dårlige barnevernsarbeidere, akkurat som i alle andre bransjer. Og det finnes gode og dårlige ledere i barnevernet, som i arbeidslivet ellers.

Leger og sykepleiere har autorisasjon som kan fratas dem. Sosionomer og barnevernspedagoger har ikke autorisasjon, selv om de åpenbart burde ha det, og har kjempet i årtier for å få det. I stedet har de en yrkesetikk, slik også pressen har. Medier som felles i Pressens faglige utvalg må gjøre kjent for sine lesere/lyttere/seere at de har brutt yrkesetikken. Noen tilsvarende ordning finnes ikke for sosialarbeidere.

For få ansatte og for mange saker er åpenbart et problem i barnevernet. Det betyr imidlertid ikke at alle problemer skyldes ressursmangel eller at kvaliteten på arbeidet automatisk ville bli god nok med et romsligere budsjett. Det er også et spørsmål om hvor lista skal ligge. Hva er kvalitet? Hva er godt nok? Hva er kritisk dårlig? Og hvem har ansvaret når alt går galt? Hvis du som barnevernleder sitter og ser at dine ansatte henlegger saker som skulle vært fulgt opp, uten å varsle om konsekvensene av faglig uforsvarlighet, er du da skikket til å fortsette i jobben?

Når pasienter dør som følge av legetabber, må overleger og sykehusdirektører værsågod forsvare seg i alle kanaler. Da en 10 år gammel gutt i sommer sultet i hjel i sitt hjem, kunne vi lese i avisen at «barneverntjenesten i en bydel i Oslo» hadde vært inne i bildet.

Tidligere i høst skrev Aftenposten om en rettssak mot en far tiltalt for massiv vold og terror mot flere barn. Til tider var kritikken mot barnevernet så voldsom at aktor måtte minne om at det var barnas far, ikke barnevernet, som satt på tiltalebenken. Likevel var barneverntjenesten fullstendig anonymisert i saken.

At ansvaret plasseres hos et ansiktsløst system er med på å opprettholde ideen om barnevernet som en slags hemmelig tjeneste, at det å lede en barnevernstjeneste skiller seg grunnleggende fra å lede for eksempel et sykehus.

Barnevernansatte har en tøff jobb, og tar noen av de vanskeligste avgjørelsene man kan ta i jobbsammenheng. Det er ingen grunn til ikke å være åpen om egen virksomhet, også når det innebærer å innrømme at her gjorde vi for dårlig jobb. Snarere tvert imot.

Det er et hav av forskjell på å fengsle sosialarbeidere som har gjort feil og å idømme fire kommuner en bot tilsvarende 750 kroner for hvert forsømte barn. Kan hende ligger det gode løsninger mellom disse ytterpunktene. Det er i hvert fall verdt å tenke på.