YNGVIL MORTENSEN

yngvil@lomedia.no

Cecilie Riis, Rita Foyn Aamann, Astrid H. Kaarud og Inger Næss er fire av rundt 150 medarbeidere i kriminalomsorgens fem regionkontorer rundt om i landet som prøver å jobbe som vanlig, vel vitende om at justisministeren planlegger å legge ned arbeidsplassene deres. Alt tyder på at det vil skje.

FrP-Høyre-regjeringen har satt seg fore å kutte kraftig i det offentlige byråkratiet. Regjeringen krever at kriminalomsorgen sparer inn 30 millioner i året. På toppen av det skal det kuttes 25 millioner til.

Nakne vegger

I fjor høst flyttet de 25 ansatte i kriminalomsorgens region sør i Tønsberg inn i lekre, moderne og nyss ombygde lokaler. Det var etter at justisministeren mer enn antydet at de utgjør et overflødig ledd i kriminalomsorgen, som andre fikk vite det i andre etater.

De kjente ingen glede over å flytte inn i de pene kontorene. Malerier og bilder står stadig lent til veggen på gulvet, det gjør også skiltet med «Kriminalomsorgen region sør» på.

Mange må flytte til en annen arbeidsplass et annet sted i landet, noen får nye oppgaver, stillinger kan bli omgjort, og noen kan bli sagt opp. Men ingenting er avgjort. Det må en lovendring til for å fjerne regionadministrasjonene. Planen er at regionkontorene skal være nedlagt innen 1. januar neste år.

Vondt å vente

De syns det er tungt ikke å vite hva som skal skje, å få høre om overflødighet, at de kanskje blir oppsagt, og at de høyst sannsynlig ikke skal jobbe sammen mer.

Hvis Justisdepartementet bestemmer seg for strukturen KDI anbefaler, skal det etableres tre kriminalomsorgssentre i Norge. Trolig vil det største senteret legges til Oslo.

– Det er ingen som egentlig er interessert i å flytte. Jeg har snakket med to som sier de vil vurdere det, sier Inger Næss, NFFs tillitsvalgte.

Reisevei på flere timer hver vei, til Oslo eller Lillestrøm der direktoratet ligger, frister lite.

Mange søker på jobber

Selv om de altså ikke har lyst til å slutte.

– Det sitter langt inne, sier Inger Næss. Hun er domkoordinator, og jobber blant annet med å finne varetektsplasser, registrerer dommer og vurderer om domfelte kan få tilbud om fotlenkesoning. Hun syns det er like ille hver gang en kollega forteller de skal på jobbintervju.

– Jeg blir lei meg, men det er bare fordi jeg vet at hvis du får den stillingen, mister vi deg. Selv har hun ikke søkt noe annet.

Si ja, men mene nei

Cecilie Riis, som blant annet har ansvaret for sentralbordet, kikker på stillingsannonsene, men har ikke funnet noe hun vil søke på ennå.

– Får du noe annet, takker du ja til noe du egentlig ikke vil ha, sier hun.

Rita Foyn Aamann har søkt flere jobber, men vet ikke noe ennå om hvordan det går.

– Alderen taler mot meg. Allerede i 50-årene blir det vanskelig å få jobb, sier hun.

Rundt ti av kollegene i region sør er rundt 60 år.

Lønnsmedarbeider Astrid H. Kaarud kommer rett fra jobbintervju når vi treffer henne.

– Det er ikke med lett hjerte at jeg søker meg vekk. Jeg føler meg veldig trygg her, føler meg hjemme. Noe av sorgen er at vi har det så bra her.

– Det er lite gjennomtrekk her. Vi har en sjef (regiondirektør Bjørn Krogsrud, journ. anm.) som virkelig bryr seg om oss. Vi passer på hverandre så godt vi kan, sier de fire kollegene.

Et tynt håp

Astrid H. Kaarud har opplevd «å bli omorganisert» på denne arbeidsplassen før. Da kriminalomsorgen overførte lønn- og regnskap til Direktoratet for økonomistyring (DFØ) i 2013, mistet hun jobben. Hun fikk ny jobb, i friomsorgen i etasjen over. Da transportenheten åpnet i fjor fant regionen ut at de trengte en lønnsmedarbeider til.

– Vi tryglet henne om å komme tilbake, sier Inger Næss.

Kaarud ville gjerne tilbake til kollegene og arbeidsoppgavene hun kjenner at hun behersker best. To uker etter at hun fikk vite at hun ville få jobben sin tilbake, kom nyheten om justisministerens plan om avbyråkratisering.

– Hele 2014 var en følelsesmessig berg- og dalbane, sier Kaarud.

Hun har lest utredningen fra KDI. «Lønnsmedarbeider» er ikke nevnt i noen av de to foreslåtte organisasjonsmodellene.

– Mitt håp er at regionene består, sier hun.

Tilpasser seg igjen

Hennes kollega Rita Foyn Aamann har også vist seg rimelig tilpasningsdyktig i sin tid i kriminalomsorgen. Hun var arkivar inntil 2011 da all post i etaten ble overført til et nyopprettet dokumentsenter i Sandnes. Da begynte hun å jobbe med regnskap. Da det forsvant til DFØ i fjor, ble stillingsbeskrivelsen omgjort igjen. Hun har siden jobbet med å registrere dommer, arkivere og mye annet. Så kom dette.

Blir kriminalomsorgen bedre?

– Politisk ledelse bør ha en plan om at dette skal lede til en bedre kriminalomsorg. Det bør være utgangspunktet når de vil omorganisere, men det finner vi ikke skrevet noe sted. De sier det blir mer penger til å drive kriminalomsorg når regionene legges ned, men det står ikke i noen dokumenter vi har sett hva pengene faktisk skal brukes til.

– Noen skal faktisk gjøre arbeidsoppgavene som regionen har gjort. Det blir enten noen i KDI eller i enhetene, eller et slikt senter. Da er spørsmålet, hvordan får du det billigere? Man må jo ruste opp både i lokale enheter og i KDI, kommenterer NFF-leder Rita Bråten.

– Utredningen fra KDI sier for lite konkret om hvem som skal gjøre alle arbeidsoppgavene som nå ligger i regionene, påpeker hun.

Statssekretær i Justisdepartementet, Vidar Brein-Karlsen sier det er for tidlig å si noe om når departementet vil ta en beslutning i saken.