I en artikkel i Arbeiderhistorie 2004 avslutter historiker Inger Bjørnhaug på følgende måte om hvorfor arbeiderbevegelsen vokste til den sterkeste organisasjonen etter krigen:

«Men politisk arbeid og koalisjonsbygging fra ledere på ulike nivåer spilte en viktig rolle for det som ble resultat.---Fysisk samlingssted styrket tilhørighet. Kanskje er det denne mangesidigheten som har vært bevegelsens viktigste forankring i det folkelige, fordi den har åpnet for impulser fra ulike kanter.»

En annen innfallsvinkel til samme tema er Martin Tranmæl og fagopposisjonens program, som nettopp fremhevet styrking av de faglige Samorganisasjonene som nøkkelleddet for å styrke fagbevegelsen. Vi er mange tusen rundt om i landet som mener det samme.

I et intervju i Klassekampen tidligere i år, sier tidligere stortingsrepresentant og leder av LO i Sarpsborg, Thor Erik Forsberg: «Skal LO ha innflytelse på vegne av medlemmene krever det tilstedeværelse og engasjement over hele landet. Der er LO unikt organisert i dag, med lokale organisasjoner.»

Her vil jeg tilføye følgende: Vi hadde neppe vunnet tilbake makta i 2005 uten LOs lokale organisasjoner som kunne koordinere valgkampen på arbeidsplassene og legge lokale strategier, mange streiker har ikke kunnet blitt effektiv rundt om i hele landet uten LO lokalt, LOs sommerpatruljer hadde vært langt mindre effektive uten våre lokale ledd og kunnskap.

Med dette som bakteppe, er det svært betenkelig at det ikke er en eneste representant i arbeidsgruppa som skal utrede LOs organisasjon. Det er ikke slik at indirekte representasjon gjennom forbundene oppveier lokal kunnskap og erfaring. Min erfaring fra siste utredning under ledelse av Finn Erik Thoresen, er at det nettopp var et tverrsnitt av LOs ulike ledd som kunne få fram de bredeste perspektivene og som også viste seg i sluttdokumentet. Et dokument som for øvrig er like aktuelt og som bør brukes aktivt i arbeidsgruppa.

Det er ikke lenge til vi skal i gang med en lang valgkamp lokalt og like etter kommer stortingsvalget 2017.

Ingen av disse prioriterte kampsakene kan vinnes uten en aktiv og engasjert lokal fagbevegelse som kjenner sitt område og sitt folk. Denne oppgaven kan bare koordineres av LO's lokale ledd i hele landet.

Ingen er uenige i at aktiviteten i dag varierer fra sted til sted. Slik er det i dag og slik har det alltid vært, og slik er det også i forbundene. Virkemiddelet for å bøte på dette er ikke nedleggelse, men tvert i mot styrking. Dersom målene er klare for medlemmene i klubber og fagforeninger, vil de velge sine representanter i LOs lokale styrer og utvalg. LOs styrke både lokalt, regionalt og nasjonalt er avhengig av to forhold: Medlemstilslutning og faglig-politisk dagsorden. Et kjent ordtak sier-det som gis fokus, får fokus!

Vi trenger ikke en langvarig tautrekking mellom de store forbundene og LOs distriktssekretærer om hvorvidt lokalorganisasjonene har livets rett. Vi trenger at arbeidsgruppa fokuserer på hvordan vi best mulig skal styrke lokalorganisasjonene. I dette arbeidet trenger gruppa representanter fra lokalorganisasjonene. Disse representantene er ikke vanskelig å finne, det er bare å velge.

I LOs historie, bind 3, sies det følgende: «Samtidig som forbundsidentiteten ikke synes å ha blitt svakere, er LO som en organisasjon med en egen identitet og en egen tyngde blitt et stadig viktigere trekk ved fagbevegelsen».

Vi er mange som er urolige for arbeidsgruppas mandat etter Fellesforbundets forslag på kongressen, og vi er mange som håper at arbeidsgruppa kan legge fram et omforent forslag på neste kongress om styrking av LOs lokale organisasjon i Martin Tranmæls ånd, men med dagens faglige virkelighet som bakteppe.