JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

I helga var jeg sammen med 30 LO-ungdomstillitsvalgte fra Norge og Sverige, de fleste fra nord. Anledningen var den første ungdommens nordområdekonferanse ever. I Narvik – landets viktigste rallarby.

Det er aldri gjort før i LOs regi, men bør kunne kalles en suksess. For til tross for ekstremværet Ole og noen foredragsholdere som får kneskjelv når meteorologiske melder om langt mer enn stiv kuling i kastene, så viste det seg at mange likevel kom. Og debatterte som om de aldri skulle ha gjort noe annet.

Og det er kanskje ikke så rart at ungdommen er like opptatt av arbeidsmiljøloven eller pensjonsspørsmål som «alle» vi andre er. For hvorfor skulle de ikke være det? Mange av arbeidsministerens forslag til endringer i arbeidsmiljøloven får antagelig langt verre konsekvenser for dem enn for eksempel for oss litt eldre.

Og et mer brutalt arbeidsliv. For de av oss som nærmer oss pensjonsalder, kan det snart være det samme med hele skiten. Det nærmer seg AFP, og godt er det. Mens ungdommen knapt nok har begynt – det er ungdommens arbeidsliv, ungdommens framtid det gjelder.

Og heller ikke pensjonsspørsmål er ungdommen fremmed. Pensjon trodde jeg var noe som først og fremst angikk oss gråhårede som lurer på hvordan vi skal få råd til alle våre framtidige apotekregninger og sydenturer. Så viser det seg at ungdommen har flere spørsmål å stille, er mer nysgjerrige enn den nyutdannede journalist.

Medlemstallet til LO har vokst en del i de siste årene. Informanter forteller meg at mye av veksten skyldes ungdommen. Det er altså håp.

Når Nordahl Grieg i sitt fantastiske dikt «Til Ungdommen» som mange av oss – også vi som aldri ble sosialdemokrater – for øvrig kjente svært godt lenge før tragedien på Utøya, stilte spørsmålet hva skal jeg kjempe med, hva er mitt våpen – så er kanskje et moderne svar nettopp fagorganisering, fagorganisering, fagorganisering?

Å være bestefar på et ungdomstreff kan være en utfordrende øvelse. Samtidig kjenner jeg igjen mye av den gløden politiske bevisste og interesserte mennesker legger igjen ved leirbålene der de diskuterer ei framtid de sjølsagt ikke kjenner innholdet i. Og som de både gleder og gruer seg til.

Å kunne ta disse diskusjonene i fellesskap, være enige og uenige – men felles interesserte, det er også en verdi fagbevegelsen kan – og bør – kunne tilby. Og verne om.

Sjøl om også dette kanskje gir kommunisten Nordahl Grieg rett der han jo til slutt konkluderer med

Vi vil ta vare på

skjønnheten, varmen –

som om vi bar et barn

varsomt på armen!