SISSEL M. RASMUSSEN

sissel@lomedia.no

Biskop Jørgensen viser fram Bibelen som ligger på bordet. Trykt i duse og varme farger. Fattigdoms- og rettferdighetsbibelen. Den er gitt ut med gule markeringer der budskapene om de fattige, om rettferdighet og om utfordringene ved rikdom finnes.

— Det kristne budskap gir verdiimpulser. Vi bør befinne oss tydelig på de svakes side, på de utstøtte sin side. Kirka skal stå opp mot maktstrukturene i samfunnet, men også innad i kirka. Vi må holde fast ved gjenkjennelsen av dette budskapet, sier biskopen, uten skygge av tvil.

— Utviklingen av forskjells-Norge støter mennesker ut av samfunnet, det er sterkere enn klasseforskjeller.

Han stiller seg på linje med erkebiskop Justin Welby i Canterbury, som kaller økt økonomisk vekst for både bedrag og ondskap. Erkebiskop Welby har jobbet for det franske oljeselskapet Elf Aquitaine og britiske «Enterprise Oil». Han formaner folk og finansverden om å ta ansvar for å skape større likhet i Storbritania.

De lettskremte

Avisen Dagens redaktør, Vebjørn Selbekk, er blitt skremt, fordi Jørgensen mener vi bør betale mer skatt, mens Høyres Kristin Clemet slår fast i krasse ordelag at biskopen er politisk banal og en emmisær. FrPs finanspolitiske talsmann, Gjermund Hagesæter, sammenligner biskopen med Boko Haram. Det er ikke måte på. Og det som har fått enkelte fra regjeringspartienes side til å ta slike sterke ord i sin munn, er først og fremst at biskopen i Sør-Hålogaland offentlig går ut og sier at vi bør betale vår skatt med glede fordi det er et fellesgode. Dessuten er han opptatt av klimaspørsmål. Denne jorda skal leveres videre. Og han gjør det i kirkas navn. Med det kristne budskap i hånda.

Fra andre sida av elva

Tor Jørgensen er Oslo-gutt, vokst opp på Ila, rett rundt hjørnet for den, akkurat nå så aktuelle, jødiske synagogen.

— Det er fantastisk det som har skjedd, de unge muslimene som omringet synagogen i Oslo. Jeg håper den jødiske delen av befolkningen ikke trekker seg tilbake fra samfunnet, selv om jeg kan forstå deres frykt, sier han.

Men det var ikke i Gamle Aker kirke han fant gjenklangen som skulle føre ham inn i prestegjerningen. Det var på Tøyen. På andre sida av Akerselva, blant de unge fra de gamle gråbeingårdene, vanket han på ungdomsklubb og gikk i den lokale Tøyen kirke. Her ble han konfirmert og fant ut at han ville bli prest.

— Tøyen menighet er mitt åndelige hjemsted. Tiden her er grunnleggende og utslagsgivende for mitt ståsted. Uansett sosiale forskjeller er vi like som mennesker.

Det ligger i slekta

Samfunnsbevisstheten kom langsomt. På gymnaset studerte han først latin, senere gresk. Som formann i Kristenrussen stod han i spissen for innsamling av penger til et skoleanlegg i Kamerun, og dermed kom han i kontakt med Det Norske Misjonsselskap (NMS) i Stavanger.

Skjønt, Misjonsselskapet er ikke så fjernt, siden moren er misjonærdatter. Hun kom til Norge først ni år gammel, fra Sør-Afrika. Både oldeforeldre og besteforeldre har vært misjonærer.

— Vi var av de første som fikk besøk av hvite sør-afrikanere, og svarte zuluprester hjemme, erindrer han. Det var ikke helt tilfeldig at det ble kristendommen som tiltrakk den unge Tor.

— Jeg har akkurat fått vite av min slektsgranskende søster, at vi har en tipp-tipp-tipp-oldefar på 1750-tallet, som var biskop i Kristiansand. Det var nytt, smiler Jørgensen.

Radikale og sosiale

Teologistudiene startet i Stavanger i 1966. Framveksten av mer radikale holdninger blant de unge teologiske studentene var også gjeldende på Vestlandet. Flere av studentene holdt på å bli kastet ut fra Misjonsselskapets utdanningsløp fordi de hadde gått i 1. mai-tog i 1969. Etter kraftige protester ble utkastelse avverget. Noen sto på SV-liste i Rogaland i 1971. Selv medvirket Jørgensen i boka «Mellom Luther og Marx» utgitt på Det norske Samlaget i 1972. I 1973 var han ferdig Cand. Theol. Og som nyordinert prest skulle han ut i ett års feltprestjeneste.

Og så Japan

Bare én prosent av Japans befolkning var kristne, slik er det fremdeles. Det var de unge som skulle omvendes i soloppgangens land. Her var det ikke snakk om fattigdom og nød, men aktivt mediearbeid. Men før han kom så langt skjedde det noe uventet. Han «oppdaget» en jente han hadde kjent siden russetida. Det må ha vært en hodestups forelskelse. For øvrig skulle hun også til Japan.

Anne Marie Berger er straks klar for utreise. Bagasjen er allerede sendt. Kontrakten er på seks år. Tor har hun hatt i kikkerten lenge.

Den tilkommende

Han må vente ett år til. Den dagen han blir ordinert til prest, forlover de seg – på telefon. Han sitter i gangen, med en dårlig telefonlinje og skriker til sin tilkommende, med hennes far i bakgrunnen.

— Jeg trivdes dårlig i den situasjonen, så vi måtte ha en oppklaringstelefon noen dager senere, minnes han.

Biskop Jørgensen drar av seg gifteringen og sjekker datoen - 21. januar 1973.

— Jeg sendte ringen med en kullkollega som skulle ned dit. Vi snakket ikke mer sammen før det hadde gått et år. Men det ble mange og lange brev.

Kontraktbrudd

Etter ett år bryter Anne Marie Berger kontrakten med misjonsselskapet, og reiser hjem på billigste måte, via Øst-Sibir. Før flyet skal lande i Moskva, går det veldig lavt og hun ser bare tretoppene under seg. I kofferten ligger det eneste hun har tatt med — brudekjolen. Flyet lander trygt i Moskva.

«Ja, ja, det var vel for godt til å være sant», tenker Anne, da hun tror flyet kommer til å styrte.

Turen hjem tar dagevis, men på kaia i Stockholm står Tor og tar i mot sin kommende brud.

Få uker senere er de for rette ektefolk å regne. Tor Jørgensen heter Berger til mellomnavn etter en lang disputt med datidens navnelovgivere.

Så blir det Japan og Kobe, som betyr Guds port, over en periode på 15 år. Deres tre sønner er født i tre forskjellige land, førstefødte i England, andremann i Japan og sistemann her hjemme.

De er langt fra Norge, men motstanden mot atomvåpen ble vekket etter sterke besøk i Nagasaki og Hiroshima. I vinduet på bispekontoret i Bodø står en liten tretavle med japanske skrifttegn: «Gud er kjærlighet»

Regnbuebønn

Det er lunsjpause hos biskopen i Sør-Hålogaland. Kontoret ligger rett ved flyplassen i Bodø. Kort vei for en aktiv kirkens mann som stadig er på farten. Hver dag har de ansatte en liten andakt og en sang til lunsj. Biskop Tor leser et vers fra Bibelen, og sammen ber de en bønn fra Kirkens Nødhjelps fastetids «Regnbuebønn» – med stearinlys i alle fastelavensfargene. Han leser om Adam og Eva i paradis.

På en hylle står regnbueflagget plantet i en pokal, sammen med en karikaturtegning og andre minner. Når det gjelder Israel, er han også tydelig. Han har besøkt de palestinske områdene flere ganger.

— Israel har et regime som tillater å sette alle mulige veier til løsninger til side. Bosettingspolitikken og det sterke kortrollregimet av palestinere oser av nedverdigelse og ydmykelse. Slik adferd kan ikke legges til grunn for fred og sameksistens. Dette er ting de kunne ha gjort noe med.

Det har ikke manglet på kritikk av biskopen i Bodø. Han er blitt beskyldt for å gå satans ærend fordi han har tatt til orde for boikott av israelske varer produsert i okkuperte områder. Og fordi han forsvarer homofile. Trygve Hegnar kalte ham barnslig og livsfjern fordi han er imot investeringer i olje- og gassvirksomheter. Høyresiden går i strupen på ham fordi han sier at menneskene er viktigere enn pengene.

Miljøforkjemper

Sammen med Naturvernforbundets Lars Haltbrekken og NTLs John Leirvaag skrev biskopene i Sør- og Nord- Hålogaland et leserinnlegg i Aftenposten i februar, mot oljeboring ved iskanten. De krever omstilling bort fra fossil energi. De samler underskrifter for å bremse oljeutvinningen.

Tor B. Jørgensen meldte seg ut av presteforeningen og inn i Teologene i Fagforbundet, etter at han ble biskop.

— Det var i visshet om at en sterk fagbevegelse er et gode for den velferdsstaten vi har.

Forbilde

Biskopen i Sør-Hålogaland bærer et gullkors fra 1815, en gave gitt til biskop Mathias Krogh fra Nordlandene og Finnmarken, som hadde vært ett helt år i Christiania på det første ordentlige Storting. Krogh var samfunnsengasjert og ville endre livsbetingelsene i bispedømmet, siden folk var så utarmet og fattige at mange sultet i hjel. Han kastet seg inn i stortingsarbeidet. Korset var gitt for å vise regjeringens aktelse for religionen og dens lærere.

— Jeg bærer det korset med stolthet, sier Jørgensen, og kaller biskop Krogh en modig endringsagent.

Hjem til jul

I Bodøs gater hilser han i øst og vest. Folk hilser og smiler, slår av en prat. Han er godt kjent i byen. Før han ble vigslet til biskop i 2007, var han han domprost i Bodø i seks år. Bispekappa har han båret i åtte år. Snart leverer han fra seg kors, kappe og bispestav. I god tid før han fyller 70 i desember, skal han og Anne Marie være på plass «hjemme» i Sørum i Frogner, der hun kommer fra. Hennes virke som fengselsprest i Bodø Fengsel er over. Tor Berger Jørgensen vet godt hva han kommer til å bruke tid på. Konvertittene. De forfulgte. Om helsa holder da. Foreløpig ser det lovende ut.