Beklager markedsspråket! Slik er terminologien i velferdsstatens supermarked.

I utstillingsvinduet står feiende flotte barnehager og sykehjem, og aller viktigst: Individets rett til å velge mellom dem. Men for mange av dem som trenger velferdsstatens tjenester aller mest, er valgfriheten illusorisk.

De blir plassert hos det firmaet som vinner anbudskonkurransen. Deretter er de ut av syne, ute av sinn.

Nesten halvparten av alle Oslo-borgere med kapittel 9-vedtak i sitt tjenestetilbud blir tatt vare på av private aktører, skriver fagbladet Fontene. Kapittel 9 i helse- og omsorgstjenesteloven regulerer bruken av tvang og makt. Det er altså samfunnets mest sårbare grupper dette dreier seg om.

Tvang og makt er strengt regulert, ganske enkelt fordi slik myndighetsutøvelse er blant de mest alvorlige inngrepene i borgernes liv.

Kravene til kompetanse og rutiner er utformet for å sikre rettssikkerheten for sårbare mennesker. Likevel er det nettopp her det ofte skorter. Gang på gang kommer tilsynsrapporter som viser at institusjoner, boliger og andre tjenestetilbud rett og slett mangler rutiner for å sikre forsvarlig bruk av tvang og makt.

Slik var det også da tilsynet gjestet Aberia Samson, et selskap som driver en avlastningsbolig for barn i Nittedal.

Les også: Samson felt i tilsyn: – Vi driver i minus for å redde alt sammen

Denne barneboligen var blant stedene som scoret dårligst i tilsynsrunden. I tillegg til rutinemangel påviste tilsynet rot i brukermappene og mangel på kvalifisert personale. Bare fem av 37 ansatte hadde relevant utdanning for å arbeide blant personer med utviklingshemning.

Igjen kan språket tåkelegge hva dette dreier seg om; det er altså barn med sammensatte behov, barn som ikke kan bo hjemme hos familien, barn som håndteres med større eller mindre grad av tvang og makt.

De tas hånd om av personale som ikke har den nødvendige kompetansen, i boliger uten klare rutiner. Det burde selvsagt få Oslo kommune som kjøper til å hoppe i stolen. Det gjør det ikke. På spørsmål om de fortsatt vil kjøpe tjenester fra Aberia Samson svarer Byrådsavdeling for eldre og sosiale tjenester på generelt grunnlag at de kan avvise leverandører som gjør seg skyldig i alvorlige forsømmelser mot faglige og etiske krav i bransjen. Det anses som en mangel ved tjenesten som er kjøpt. Kommunen vil da kunne kreve retting, og i alvorlige tilfeller oppheve kontrakten.

Problemet er at byrådsavdelingen har ikke oversikt over om de noen gang har reagert på avvik ved å si opp kundeforholdet. Det er oppsiktsvekkende at den største kommunen i landet, utstyrt med profesjonelle innkjøpere, ikke har oversikt over dette.

Tilbake til Aberia Samson. Her peker daglig leder Øystein Arild Larsen på et vesentlig poeng. Det koster penger å drive lovlig og forsvarlig. I kjølvannet av tilsynet har selskapet hans måttet drive i minus. «Høyere priser er de som kjøper tjenestene våre aldri glad i. Vi klarer ikke å utkonkurrere de store aktørene, de underpriser alt og alle for å få hele markedet. Vi er en av de ministore som står igjen», sier Larsen.

Kommunene kan outsource så mye de vil, men de kan ikke frasi seg ansvaret for sine borgere. Når kommunene går fra å være tjenesteytere til å være kunder i et marked, må vi i det minste kunne forlange at de er bevisste forbrukere. Det betyr at de ikke bare tenker pris, men også kvalitet og etikk. Og ikke minst; at de klager og leverer tilbake defekte varer.