Verden trenger fisk, og verden trenger mineraler. Norge har fantastiske fiske- og mineralressurser som sammen kan skape nye industrieventyr i framtiden. Det fordrer imidlertid at man klarer å ha to tanker i hodet samtidig. Enten/eller-tankegangen som preger Knut Eriksens innlegg i forrige utgave av LO-Aktuelt, vitner dessverre om at vi har et stykke igjen til at alle deler tanken om sameksistens.

Den norske sjømatnæringen er ikke truet av mineralbransjen. Eriksen etterlyser tillitsvekkende dokumentasjon rundt forurensing fra sjødeponier. Nordic Mining, som søker om å deponere restmineraler i Førdefjorden, har levert over 60 rapporter og brukt mer enn 100 millioner i forbindelse med konsekvensutredningen. Det bør være nok. Fiskarorganisasjonenes Funksjonærforening hevder hensynet til fjordmiljø, sjømatnæringen og allmennheten er systematiske undervurdert, mens potensielle positive effekter er sterkt overvurdert. Mon det. Slike påstander er lite etterprøvbare, særlig sammenlignet med den rekordomfattende dokumentasjonen selskapet legger til grunn.

Norge og resten av Europa er storforbrukere av mineraler. Likevel overlater vi det aller meste av utvinningen til land langt borte; land der miljøpåvirkning og –lovgivning er ute av syne. Behagelig, naturligvis, men hverken bærekraftig eller etisk forsvarlig.

Gjennom å etablere mer mineralnæring i Norge oppnår vi minst to ting: For det første har vi mulighet til å etablere nye, langsiktige industriarbeidsplasser i hele landet. For det andre tar vi kontrollen over hvilke miljøkrav vi setter til industrien som produserer våre mineralske råstoffer vi alle er avhengige av.

Fiskeri- og mineralnæringen har begge en lys framtid i Norge, men det fordrer saklig debatt og sameksistens. Jeg håper Fiskarorganisasjonenes Funksjonærforening bidrar til begge deler.