Som halvtidspensjonist — fri annenhver uke — har livet fått en ny mening med det nye året. I forrige friuke uke var det mye pludder og pisspreik med min far, han på det nittiende året. Vi to pensjonister har mye til felles, ikke bare genene. Han er riktignok snart blind og sterkt hørselssvekket, som det heter når man nærmer seg døvhet. Men jeg ligger ikke langt etter i bruken av «hva sa du?». Han skrur volumet opp på full guffe på Tandberg-radioen når Vikingarna eller Christer Sjögren drar en dansbar svensk-
toppslåt. Jeg gjør det samme når gode gamle Rolling Stones eller evigunge Aretha Franklin braker løs. Han disser min musikksmak og jeg hans.

Derimellom består praten i mine rapporter om vindretningen og temperaturen ute akkurat nå, og om hvilke småfugler som sitter ved fuglebrettet eller på trappa og venter trofast. Han forer fuglene året rundt. Et par meiser spiser nøtter — som han serverer ferdigknust — fra hånda. Selvfølgelig snakker han med dem, de er gode venner. Det er allerede lenge siden jeg tok meg selv i å kvitre og plystre sammen med de stedsfaste fuglene på hytta. Tenk, de svarer meg! Typisk pensjonist altså, før jeg ble det.

Denne uka snakker jeg pent med barnebarnet — ok, pjatter — de faste to ettermiddagene etter å ha kavet mye med påkledningen hans i barnehagen. Når han stavrer sine egne veier for tredje gang er jeg kanskje ikke fullt så pen og pedagogisk i ordbruken lenger. Foreløpig er ordforrådet hans nokså begrenset. Det går mest i «dæ», «da» som betyr ja og «næ» og mange lange lyder som for meg høres ut som urdu. Alt «dæ» han peker på, krever et fullverdig svar fra min side, en setning med riktig syntaks og grammatikk. Ord skal læres gjennom gjentakelse, visstnok mange hundre ganger for å sitte.

Dialogen kan bli litt fattig når pjokken peker på en buss for tiende gang langs vår vandring hjemover. Det holder ikke med å si «det er en buss». Jeg forteller derfor så utførlig somdet bare går an om den røde 20-bussen på rute mellom Galgeberg og Skøyen og motsatt vei i viktig oppdrag, at bussene snart skal gå på biogass alle sammen og slutte å forurense Oslo-lufta med dieselpartikler slik at jeg bestandig har følt jeg bør og må vaske vinduene, og det har jeg jammen ikke lyst til, selv ikke nå som halvtidspensjonist, for nå har jeg fått smak for luksuslivet med å ligge på sofaen på blanke formiddagen, lese en roman, le høyt og snakke for meg selv.

Hvis noen avlytter meg og hører min babling, kan de tro det har rabla for meg. Det er ikke godt å vite.

Nins