SVEIN-YNGVE MADSSEN

sym@lomedia.no

Arbeidsgivere og regjeringen er på offensiven. Internasjonalt har fagbevegelsen opplevd en dramatisk svekkelse både i oppslutning og politisk. Nå kan vi se konturene av en tilsvarende utvikling i Norge. Mange arbeidsgivere bruker de virkemidlene de kan for å redusere arbeidstakerens og fagbevegelsens innflytelse. Norwegian-konflikten er bare ett av mange eksempler på hvordan man organiserer virksomheten slik at de ansattes lønns- og arbeidsbetingelser forringes. Samtidig som arbeidsgiver med en viss troverdighet kan argumentere med at man er nødt til å gjøre dette for å være konkurransedyktig i et beinhardt marked.

Skal vi tro meningsmålinger så var «folket» på arbeidsgivers side under Norwegian-konflikten. Fagforbundet Parat og pilotene klarte ikke å få fram streikegrunnlaget på en slik måte at det samlet stor støtte i befolkningen. Norwegian-eier Bjørn Kjos hadde slik sett en mye enklere oppgave i å framstå som offer på lik linje med passasjerene. Og alle nikker på hodet når han hevder at ingen vinner en streik, alle parter er tapere.

Det er naturligvis ikke riktig. Parat fikk ikke gjennomslag for sitt prinsippielle hovedkrav om tariffavtale med den virksomheten som i realiteten styrer dem som arbeidstakere. Det slaget er dermed tapt. Og Norwegian vet at de sakte men sikkert vil få det som de vil; det tar bare litt lenger tid og koster litt mer.

Det som skiller Norwegian-konflikten fra andre tilsvarende prosesser er støynivået. I norsk og internasjonalt arbeidsliv skjer det fortløpende en tilsvarende utvikling uten at det skaper overskrifter eller utløser streiker. Stadig flere arbeidstakere blir midlertidig ansatt. Offentlig arbeidstakere konkurranseutsettes og utfører den samme jobben, men lønn, pensjon og arbeidsbetingelser er dårligere og arbeidsgiver ny. Andre må bli selvstendig næringsdrivende eller la seg bruke av bemanningsbyråer for å kunne jobbe for kommunen. Franschise-virksomheten innenfor handel er et annet eksempel. Og i min egen mediebransje er det knapt mulig å finne en ledig tradisjonell hundreprosent fast stilling. I virkeligheten er knapt noen deler av arbeidslivet skjermet for utviklingen. Trygghet er erstattet av usikkerhet.

Et annet utviklingstrekk er bruken av rettsapparatet. Det er svært ressurskrevende og en arbeidstaker er helt avhengig av en god sak og at du har et solid fagforbund i ryggen. I flere saker har LO og forbundene gått seirende ut. Men senest denne uken falt en dom i Arbeidsretten som Fellesforbundet frykter kan få dramatiske konsekvenser. Saken mot bemanningsbyåret Brødrene Langset for brudd på tariffavtalens reisebestemmelser karakteriseres i FriFagbevegelse.no som et klassesvik. Erfaringene er at uansett hvor godt rettsapparatet er, så vil det ofte være de med mest ressurser som tjener på å ta det i bruk. Det koster mye penger; tar lang tid og er en stor belastning for enkeltpersonene som er involvert i rettsstriden. Arbeidsgivere og næringsliv er her den sterke part.

Men det pågår også en politisk utvikling som utfordrer fagbevegelsen. På område etter område fører den borgerlige regjeringen en politikk som går i motsatt retning av den fagbevegelsen ønsker. Mest omtalt er endringene av arbeidsmiljøloven. Til tross for en massiv mobilisering ferdiggjør nå regjeringen det endelige forslaget som det borgerlige flertallet på Stortinget vil vedta. På flere områder får arbeidsgiverne her drahjelp. Men i ettertid kan endringene av arbeidsmiljøloven vise seg å være fagbevegelsens minste problem. Langt verre er det når regjeringen gjør endringer som det er vanskelig eller nærmest umulig å reversere av en Arbeiderparti-regjering. Det gjelder salg av statlige virksomheter; endringer av tjenestemannsloven; privatisering av jernbanen; fjerning av formueskatt og arveavift; liberalisering av posten; søndagsåpne butikker; kommunereformen og at det legges til rette for en generell privatisering og konkurranseutsetting av helse, skole og omsorg. Og hva regjeringen vil fylle sitt nye slagord «omstilling» med, vil garantert også utfordre arbeidsfolk og fagbevegelse.

Hvis det er noen som lurer på hva resultatet blir av denne utviklingen så er det bare å se utover Norges grenser. Fafo har gjennom sitt prosjekt NordMod2030 om den norsdiske velferdsmodellen, trukket fram Italia som et framtidig bilde på hvor Norge kan ende om noen år. Men dette er ingen naturbestemt utvikling. Tvert i mot snakker vi her om en politisk kamp som det er mulig å vinne. I motsetning til resten av Europa er norsk fagbevegelse fremdeles i vekst. LO er rekordstort med over 910 000 medlemmer. Også de andre hovedorganisasjonene får tusenvis av nye medlemmer. Norge har også et stort sosialdemokratisk parti som deler fagbevegelsens verdisyn. Slik sett er det fagligpolitiske samarbeidet viktigere enn på svært lenge.

Og det er lov å håpe at også YS og Unio vil erkjenne at det meste dreier seg om politikk og tar konsekvensene av det når medlemmene skal ta sine politiske valg.