VG kunne nylig avsløre at i Oslo-skolen skal elevenes utvikling og resultater på de nasjonale prøvene være en del av vurderingen av hvor godt rektor og lærerne gjør jobbene sine. Utdanningsdirektoratet avviser ut fra hensynet til personvern, at de nasjonale prøvene og den omfattende Elevundersøkelsen kan brukes til å kartlegge og evaluere den enkelte læreren. Like fullt pågår det en debatt om tema. Også blant lærere.

Vi har alle vært elever. Og vi har alle hatt det vi oppfatter som gode og dårlige lærere. Om vår vurdering som elev vil samsvare med hva skoleeieren mener er en god eller dårlig lærer, er nok høyst tvilsomt. Nasjonale og internasjonale prøver har etablert seg som sannheten om skolens kvalitet; selv om de fleste vet bedre.

Politikerne har også en idiotsikker tro på at gode karakterer er det eneste utgangspunktet for å bli en god lærer. Jeg kjenner ungdom som ville blitt fantastiske lærere, men som har problemer med matte. Slike ressurser har ikke lenger den norske skolen plass til. Klarer man ikke en firer i sentrale fag har du ingenting å gjøre i klasserommet. Med et slikt grunnsyn på hva som er en god lærer er det helt logisk at karakterer også skal være en del av lønnsvurderingen. Evner du ikke å skape resultater i form av gode karakterer, har du ikke gjort deg fortjent til lønna.

Det er ingen hemmelighet at det i mange skoler pågår en beinhard drilling av nasjonale prøver. Selv foreldre trekkes inn for å bidra til at avkommet skal beherske prøveformen. Slikt gir naturligvis resultater. Men hvor mye er da en nasjonal prøve verdt, hvis det er det "eneste" skolen prioriterer og måler seg opp mot?

Mine idrettshelter er ikke en Marit Bjørgen eller en Ronaldo som har alle forutsetninger for å være gode. Den jeg beundrer er sliteren som fullfører en fem-kilometer selv om verken kropp eller støtteapparat spiller på lag. Slik er det også i skolen. Ingen lærere har en mer krevende arbeidsdag enn dem som må bruke mye av tiden på å få eleven til å komme seg inn i klasserommet og sitte rolig på stolen. Eller som må forholde seg til foreldre som verken ønsker eller evner å følge opp egne barn.

I idrettens verden hyller vi dem som vinner gull. Det er en kunstig verden. I det virkelige samfunnet som skolen er en del av, må vi også belønne dem som aldri kan sole seg i glansen av medaljer. Det gjelder ikke minst lærere og andre som arbeider med mennesker hvor forutsetningene for å lykkes er små. Da kan det være mer riktig og rettferdig at lærere som har elever med dårlige resultater på nasjonale prøver, får økt lønn. De har høyst sannsynlig en langt mer krevende arbeidsdag enn kollegaen som møter en homogen klasse med ressurssterke foreldre, hvor alt ligger til rette for å lykkes i konkurransesamfunnet.