JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Otto Ulseth – journalist, med sport og kanskje særlig fotball som spesialfelt, og ihuga trønder med fotballtrenerbakgrunn har skrevet en langt fra likegyldig bok om fenomenet Røde Robert Hermansen, bror av Telenor-Tormod og tidligere direktør for nøkkelindustrien i Kirkenes, Narvik, Odda og Svalbard.

Før han havnet i Tromsø fengsel etter en dom på to år for korrupsjon og bestikkelser, en dom Ulseth er høylytt uenige i. Det har han sjølsagt lov til å være, men slutten av denne boka – som faller innunder sjangeren biografi – er et rent partsinnlegg med stort sett bare den ene partens synspunkter og perspektiver. Denne ubalansen trekker en god del ned.

Den generelt ekstremt positive og sympatiske holdningen Ulseth har til røde Robert er jeg litt mer usikker på om skader eller beriker teksten. Riktignok lar Ulseth oss uinnvidde lesere også få ta del i Hermansens mindre positive sider, uten at Ulseth på noen som helst måte mener de er særlig negative. Ulseth har et grunnleggende positivt blikk på virkeligheten. Unntaket er når det gjelder Hermansens fiender. For til tross for at han ser ut til å være godt likt – han lever i beste velgående – så har han ikke bare venner. Det skulle da bare mangle. Når det er sagt, innrømmer jeg glatt at den energien Ulseth legger ned i å beskrive Hermansen som en Guds gave til arbeidslivet og trepartssamarbeidet også smitter over på meg som leser. What a guy!

Hvem er så denne røde Robert? Jo, han kommer fra Vestfold, er genuint interessert i sport (særlig skøyteløp), samfunns- og arbeidsliv allerede i ung alder. Favorittarena på arbeidsmarkedet var (er?) gruvedrift. Inspirasjonskilde blant annet Johan Falkberget. Ulseth beskriver Hermansen som over gjennomsnittet skjønnlitteraturinteressert.

Dessuten er mannen politisk interessert, som broren Tormod. Men i motsetning til broren er Robert blant de radikale sosialdemokrater – for lenger ut til venstre i det politiske landskapet beveger røde Robert seg aldri. Så Ulseth, hvor kommer du fra – er dette så veldig rødt?

Kanskje er det ikke det, men forfatteren har nok delvis sine ord i behold likevel. For om vi skal stole på innholdet i denne boka, og det finner jeg stort sett gode generelle grunner til å gjøre, så var (er) Hermansen en arbeidstakernes venn i større grad enn mange med partibok langt til venstre for Arbeiderpartiet. Røde Robert likte seg antagelig best blant arbeiderklassen til tross for at han i mesteparten av sitt yrkesaktive liv har hatt lederstillinger. Og i betydelige bedrifter som LKAB i Narvik og Smelteverket i Odda. På sistnevnte sted var han i 15 år. Der ble han ingen redningsmann, smelteverket er som kjent lagt ned nå – men da turen gikk til Svalbard og Store Norske, kom oppturen, en opptur som både for Hermansens del og bedriften er en næringspolitisk sensasjon. Dermed ble fallet også så stort, noe Ulseth beskriver godt.

Otto Ulseth har skrevet bøker før. Mest om idrettshelter, mest om godfot-teoriens far i Norge Nils Arne Eggen. Ulseth mener for øvrig at røde Robert kanskje er en av Eggens beste elever og praktikere. Språket Ulseth fører er friskt, konkret og kvikt – til tider helt på grensen av det han bør tillate seg for å bli tatt seriøst i de kretser denne boka bør leses i. «Røde Robert» er dessuten en lettlest, lesverdig bok om en person som hvis bare 60 prosent er sant, er (eventuelt var – Hermansen har kanskje pensjonert seg?) en unik blomst i norsk arbeids- og næringsliv.