Torgny Hasås

torgny@lomedia.no

Sist arbeidsmiljøloven ble revidert var det et resultat av en lang prosess. Over seks år tok det fra Colbjørnsen-utvalget ble nedsatt i mars 1999 til loven ble vedtatt før sommeren i 2005.

En kan si mye om denne prosessen. Colbjørnsen-utvalget, med tittelen «Nytt millennium – nytt arbeidsliv» var en lettvekter. Utvalget vil i ettertid først og fremst bli husket for en svært turbulent prosess internt, store mindretallsmerknader og at påstanden om at back-packing kom til å bli normen i arbeidslivet.

Etter Colbjørnsen-utvalget kom Arbeidslivslovutvalget. De fikk gjennomført seriøs forskning. Rett nok klarte Victor Norman å skape bølger rundt prosessen ved å ville ta ut deler av mandatet. Men da utvalgets innstilling lå på bordet var den seriøs, og mindretallsmerknadene avslørte reelle klassemotsetninger i arbeidslivet.

Det som var typisk for de tidlige prosessene, var at partene i arbeidslivet var med hele veien. En åpenbar fordel er at mange flere erfaringer kommer fram. Det er også en fordel for makthaverne å ha fagbevegelsen om bord. Det ansvarliggjør fagbevegelsen i forhold til resultatet.

For 15 år siden ble hele arbeidslivet snudd på hodet gjennom den såkalte Blaalid-reformen. Før denne reformen var det forbudt med utleie av arbeidskraft, etter dette ble det i praksis fritt fram for vikarbyråer.

Denne reformen gikk mer eller mindre smertefritt fordi fagbevegelsen var med i utvalget som utredet temaet og som gikk med på å snu prinsippet.

Det samme gjelder pensjonsreformen. Fagbevegelsen har vært partner hele veien. Det er ingen andre land i Europa som har gjennomført en så omfattende pensjonsreform uten voldsomme protester fra fagbevegelsen. I Norge gikk det smertefritt fordi fagbevegelsen er «medskyldig».

Nå har de blåblå vendt dette prinsippet ryggen.

Og de gjør det på en særdeles provoserende måte. 11. juni la arbeidsministeren fram innholdet i høringen om endringene i arbeidsmiljøloven. Men departementet tok seg selv to ukers tenketid før de sendte ut forslaget. Da LO, YS og Unio sendte forespørsel om å få utsatt høringsfristen ble det avvist «av hensyn til sakens fremdrift, gjelder utsettelsen ikke forslagene vedrørende midlertidig ansettelser».

Nå hadde ikke en utvidet høringsfrist spilt noen rolle for resultatet. Det kunne virke som om regjeringen hadde bestemt seg. Høringene ble en proforma øvelse, for ingen av fagbevegelsens prinsipielle innvendinger ble det tatt til følge.

Det kan virke som om regjeringa enøyd har bestemt seg for å revidere store deler av arbeidsmiljøloven, uten fagbevegelsens innflytelse.

Parallelt, mens Stortinget vedtar endringer i Arbeidsmiljøloven, arbeider Arbeidstidsutvalget. I august nedsatte regjeringa dette utvalget som skal vurdere framtidas arbeidsliv. Også dette utvalget er fritt for partenes deltakelse.

Dette er nok et opplegg for en konflikt mellom fagbevegelsen og regjeringa.

Regjeringa skal reformere arbeidslivet på maks fart. Hvis de hadde tatt med fagbevegelsen i prosessen, kunne de kanskje fått til kompromisser.

Nå virker det som om tempoet er det viktige. Det er uviktig å unngå konflikter. Alt må gjennomføres i løpet av denne stortingsperioden. Det kan nesten virke som om de er sikre på at de ikke blir gjenvalgt.

Høyres stortingsrepresentant Linda Hofstad Helleland har karakterisert reformiveren på denne måten:

– Vi skal skvise så mye tannkrem ut av tuben at Ap ikke får puttet det tilbake.