SVEIN-YNGVE MADSSEN

sym@lomedia.no

Hva gjør du som omsorgsarbeider når de eldre ikke får den hjelpen de trenger og har krav på? Hva gjør du som lærer når skolen vegrer seg for å kontakte barnevernet? Og hva gjør du når avdelingslederen foretar prioriteringer som åpenbart ikke er riktige?

Når folk begynner en samtale med at «dette må du ikke skrive om», så vet jeg at det er nettopp det jeg burde gjøre. Men jeg nikker og lytter. Og nesten hver eneste gang forstår jeg godt hvorfor de ikke våger å stå fram. De er redde for å miste jobben eller ønsker ikke å skade kolleger.

En undersøkelse Respons har gjort for Utdanningsforbundet avdekket at en av tre rektorer svarer at de ikke offentlig kan uttrykke seg kritisk til kommunenes eller fylkeskommunenes utdanningspolitikk. Bare tre prosent av rektorene mener at det i stor grad er aksept for å uttale seg kritisk. Selv ikke i skolen hvor elevene skal lære verdien av ytringsfrihet, er det høyt under taket.

Noen ganger hjelper det å være flere. Nylig gikk jordmødrene i Østfold ut i NRK og var bekymret for fødetilbudet. Sykehusledelsen svarte med en e-post til alle ansatte om at dette var uakseptabelt. En melding ledelsen senere beklaget. Når en fagforening går ut med kritikk gir fellesskapet trygghet.

I en kommentar skriver generalsekretæren i Norsk Redaktørforening Arne Jensen om Vågå kommune som oppmuntrer sine ansatte til å delta i den offentlige debatten ut fra blant annet sine egne faglige forutsetningen. Men kommunen understreker at den enkelte må framstå som privatperson og ikke på vegne av Vågå kommune. Stockholm har et tilsvarende reglement. Men den svenske hovedstaden lover også at de ikke vil etterforske ansattes kontakter med mediene.

Kjersti Toppe, helsepolitisk talskvinne i Senterpartiet, slår fast at alle har en rett til å ytre seg uten frykt for represalier, det er en grunnleggende menneskerettighet og en forutsetning for et velfungerende demokrati. Åpenhet, tillit og samarbeid er også viktige verdier på norske arbeidsplasser. Samtidig har LO-Aktuelt i det siste skrevet om utviklingen av en kultur hvor sjefen i større grad har makten. Fafo-forsker Kristine Nergaard bekrefter en endret holdning til medbestemmelse. Og i undersøkelsen Norsk Ledelsesbarometer 2014 svarer 61 prosent av Ledernes medlemmer at det stilles større krav til lojalitet enn tidligere.

Et hardere klima har også utviklet seg i norsk helsevesen, mener Kjersti Toppe. Og hun peker på at foretakene er opptatt av å drive merkevare- og omdømmebygging. Antall kommunikasjonsmedarbeidere ble mer enn doblet ved norske sykehus i perioden 2002 til 2011, viser Hogne Sataøens doktoravhandling. Økt konkurranse i alle deler av offentlig sektor innebærer også at de ansatte frykter at offentlig kritikk får konsekvenser for deres arbeidsplass. Kontrakten fra kommunen kan neste gang havne hos en annen virksomhet.

Det er lett å si at den enkelte skal stå fram når hun opplever kritikkverdige forhold på egen arbeidsplass. Først og fremst overfor egen arbeidsgiver. Men fører ikke dette fram må det ligge til rette for at man løfter kritikken ut i det offentlige rom. Og selv om Grunnlovens paragraf 100 er grei å ha i ryggen, så føles den ganske så verdiløs når man møter på jobben dagen etter.

Da er det helt avgjørende at man også har en bevisst fagforening i ryggen. Fagbevegelsen har et spesielt ansvar for både å trygge og utvikle medbestemmelse og ytringsfrihet på jobben.

Fagbevegelsen er definitivt den viktigste motkraften mot kontrollbasert ledelse, mener forsker Bitten Nordvik ved Arbeidsforskningsinstituttet. Det har hun helt rett i. Men det forutsetter mer enn djerve ord fra sentrale tillitsvalgte. Som så mange andre utfordringer, må også denne håndteres lokalt. Et første skritt kan være å kopiere Vågå og Stockholm.