Siem Reap: Angkorlandets «hovedstad» med pub-street og blinkende lys. Angkor er overalt. Glossy fotografier av templer i solnedgang. Angkor-ditt og Angkor-datt. Massasjetilbud i bod-format på rekke og rad, gatelangs. Med de samme flotte bildene hvor damer nyter oljemasserende hender mot naken hud, henført, med «blafrende» stearinlys ved sin side. I virkeligheten sitter du på rekke, med ansiktet mot gata i neonlys, og blir beglodd av turistene som sitter på restauranten tvers overfor, mens kvinner i alle aldre knar og banker løs på varme og såre skuldre. De andre prøver å kapre kunder blant strømmen av turister som rusler forbi.

I gatene ruler scooterne. Tusenvis av dem, kjørende i alle retninger. Over fortau, på kryss og tvers, mot kjøreretning. Scootere med hele familier på. Føreren har overraskende nok ofte hjelm. Men ikke resten av de som sitter på, ikke barnet som sitter foran - eller barnet som sitter bak - eller det litt større barnet som sitter bak der igjen. Eller mor, som sitter bakerst, noen ganger med en baby på armen. Eller ungdommene, som også sitter bakerst og vipper, mens de taster på mobiltelefonen. Støvet driver gjennom gatene. Kvinner og menn – inntullet i det tradisjonelle rutete khmerskjerftet, dekker ansiktet mot støvet, mens tuktukene iherdig prøver å trenge seg fram mellom biler og mopeder.

Uansett, du har ikke vært i Kambodsja før du har vært i Angkor Wat, heter det der. Vi må dit uansett, vi skal møte bygningsarbeidere som driver med restaurering. Vi tar tuktuk ut til Angkor-templene. Offentlig transport finnes ikke, bortsett fra et prøveprosjekt med en bybuss, finansiert fra utlandet. Offentlige tjenester ser vi lite til. Det flyter søppel overalt – renovasjonen er privatisert. Du må ha forsikring for å få sykehusbehandling og medisiner, fortelles det. Noe som betyr konstant kø utenfor byens eneste barnesykehus som tilbyr gratis behandling, visstnok eid av en rik sveitser. Kambodsja ligger som nummer 156 av 175 land på Transparency Internationals korrupsjonsindeks for i fjor. Norge rangerer på femteplass.

Statsminister Hun Sen fra Kambodsjas Folkeparti sitter fremdeles med makten etter 30 år. Han deserterte fra Røde Khmer i 1977, men har ingen planer om å gi seg. Han går stadig av med seieren under valgene, protester til tross. Diktaturet blir stadig mer synlig.

Like ved utgangen fra et av de enorme tempelområdene sitter to barn og venter ved en parkert sykkel. En kvinne står med armene langt nede i det grumsete vannet i dammen ved siden av. Hun plukker snegler, putter dem i en pose hun har knyttet til beltet. Sanker hun dagens middag?

Ungene som selger postkort og suvenirer til turistene insisterer med store øyne: «One Dollar»! «One Dollar»! Vi kommer hjem med kjøleskapmagneter og kort vi ikke trenger.

Lenge leve det private initiativ - det er alt de har.

Simra