JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Tyrkisk-norske Izzet Celasin debuterte egentlig med et brak i 2007 da han med romanen «Svart himmel, svart hav» vant en konkurranse om beste politiske roman. Konkurransen var Gyldendals, og dermed hadde forlaget fått en ny forfatter.

Tre år seinere, 2010, kom oppfølgeren «Ingen manns land» og nå foreligger «Krysset en natt elven».

Alle tre romanene henter sin handling fra et svært politisk miljø, enten i Tyrkia eller i flukt fra forfatterens hjemland. Og her er også sterke skildringer fra fengselsopphold, tortur og fornedrelse.

Vi skjønner raskt at uansett hvor mye som er diktning her, så er mye hentet rett fra virkeligheten. Flere scener ville vært umulig å beskrive uten egen erfaring.

I bok nummer to i denne løst knyttete trilogien (Ingen manns land) møter vi aktivisten Adam som først vervet seg i det militære, deserterte og ble sjøl fengslet i den anstalten han tidligere var sjefen for. En ganske bisarr og grotesk opplevelse som Celasin beskriver med sterk innlevelse. Men Adam klarer etter hvert å rømme fra fengslet, og siste del av denne romanen handler om hans kamp for å komme seg ut av Tyrkia – komme til Vest-Europa.

Og det er her årets roman «Krysset en natt elven» starter. Skjønt, denne romanen har en annen hovedperson med navnet Abraham de Africa, en cubansk funksjonær ved Cubas ambassade i Beograd. Vi er på slutten av 1980-tallet, og det var fortsatt et godt, og på et vis ideologisk, fellesskap mellom Jugoslavia og Cuba. Det er til denne ambassaden, og til funksjonær Abraham at den politiske flyktningen Adam en dag dukker opp og ber om beskyttelse, men også om hjelp til å komme seg videre. Beograd er ikke noe blivende sted for Adam, han vil nordover til rikere land og tryggere og fredeligere omgivelser. Men så blir han plutselig sporløst borte.

Abraham har imidlertid blitt nysgjerrig, han er et humant politisk menneske – han vil ikke bare vite hvor Adam har blitt av, han vil også vite hvem Adam er. Dermed oppsøker han mennesker i den Jugoslaviske hovedstaden som har hatt med Adam å gjøre. Og historien om denne politiske aktivisten rulles opp på ny. Vi får nye synsvinkler og en tydeligere fargelegging av Adam enn den vi sitter med fra før (vi som har lest den forrige romanen til Celasin). I tillegg verserer det et rykte om en mulig muldvarp som skal befinne seg i ambassaden. Dette grepet er nok ment som en slags stemningsskapende faktor, men langt på vei virker det dessverre bare forstyrrende. Denne romanen er definitivt ikke en kriminalroman og trenger ikke lene seg på sånne triks og virkemidler.

Adam dukker sjølsagt opp igjen, men det blir noe uforløst ved slutten av romanen likevel. Og som i Celasins to andre romaner dukker det opp noen kvinneskikkelser i denne også – heller ikke dem er helt etter min smak. Celasin har nok som mange andre forfattere i hans generasjon forlest seg litt på Hemingway. Det er ikke alltid det fungerer så godt når vi møter det typiske hemingwayblikket på damer fra vår egen tid. Og der hvem som er jeger og hvem som er bytte aldri en gang diskuteres.

Men for all del: Les Izzet Celasin, en ny og spennende stemme i norsk samtidslitteratur som akkurat som de store tyrkiske forfatterne Yasar Kemal og Orhan Pamuk setter Tyrkia på det litterære – og politiske – kartet. Og på sitt beste er romanen full av smak, omtrent som tyrkisk pepper.