I fravær av lengsel etter høyrepolitikk har regjeringen forsøkt seg på flere misforståelser for å skape et inntrykk at vi har et særnorsk problem med produktiviteten. Og at Norge har et problem med omstilling. Faktum er at norsk arbeidsliv er historien om kontinuerlig tilpassing til en ny hverdag. Utfordringen er at regjeringen er i ferd med å gjøre norsk arbeidsliv mindre omstillingsdyktig.

Da jeg begynte som lærling på Tofte Industrier for 30 år siden, produserte rundt 600 ansatte omtrent 250 000 tonn cellulose. Da Tofte dessverre ble nedlagt for snart to år siden, produserte 300 ansatte rundt 400 000 tonn cellulose. Gjennom kontinuerlig omstilling, innovasjon og produktivitetsforbedring hadde produksjonen økt og driften blitt mer effektiv. Dessverre hjalp ikke all denne innsatsen når bedriftens utenlandske eier valgte å legge ned bedriften for å kvitte seg med kapasitet, fremfor å selge den til andre som ønsket å drive videre.

Nå er det håp for nytt liv på fabrikken. Statkraft og Södra har opprettet selskapet Silva Green Fuel AS for å etablere fremtidig produksjon av andregenerasjons biodrivstoff. I stedet for produksjon av cellulose planlegger man utnyttelse av skogsråstoff til industriell produksjon av klimanøytralt drivstoff.

Det finnes mange gode eksempler på at bedrifter startet som én ting, har blitt noe helt annet. Ta for eksempel Øglænd, som kanskje er mest kjent for sykkelmerket DBS, og den tøffeste sykkelen man kunne ha da jeg vokste opp — Apache sykkelen. Det produseres ikke sykler ved bedriften lenger, men en avlegger av Øglænd holder fortsatt til i Rogaland, på Klepp, og er verdensledende produsent av opphengsystemer. Kundene er i hovedsak bedrifter innen olje- og gassutvinning.

Også i offentlig sektor skjer det kontinuerlig omstilling. Ta for eksempel de store endringene den teknologiske utviklingen har ført til innen skatt, post og teletjenester, både når det gjelder bemanning og innholdet i tjenestene. Eller endringene av sykehusstruktur, der både administratorer og pleiepersonell byttet arbeidsgiver, og mange oppgaver og arbeidssted.

Omstilling og kontinuerlig forbedring er hverdagen for norske arbeidstakere, de kjenner omstilling på kroppen hver eneste dag, fordi norsk næringsliv endrer seg hele tiden. Det er ikke slik at omstilling er noe nytt som vi nå er nødt til å begynne med. Det skjer løpende store omstillinger i Norge uten at vi gjør noe særlig nummer ut av det. En halv million arbeidstakere skifter, går ut av eller kommer inn i jobb hvert år.

Norsk næringsliv i dag ser ikke ut som det gjorde for 40 år siden, da oljealderen var i sin spede begynnelse, eller for 30 år siden da jeg begynte i industrien. Jeg er ganske sikker på at fremtidens næringsliv heller ikke kommer til å se ut som det gjør i dag. Denne kontinuerlige omstillingen er mulig fordi vi har kompetente og omstillingsdyktige arbeidstakere, bedrifter som våger å prøve ut nye markeder og institusjonelle mekanismer som støtter opp under dette.

Derfor er det viktig for LO å støtte opp under den norske modellen, hvor faste ansettelser er et sentralt element. Trygge, faste ansatte er omstillingsdyktige, de utvikler og tar i bruk ny kompetanse som bedriften har bruk for og bidrar til å gjøre norsk næringsliv mer konkurransedyktig.

I bunnen av dette har vi et system med fornuftig økonomisk politikk, offentlig velferd med universelle ordninger for blant annet inntektssikring og et organisert arbeidsliv med respekt for lov og avtaleverk. Dette bidrar til stabilitet, og høy mobilitet i arbeidslivet, og sørger for at omstillinger i Norge går bedre enn i mange andre land.

Spissformulert kan «behovet for omstilling» sies å være et uttrykk høyresiden lett tyr til når det man ønsker er skattelette. Men skattelettelser er ikke snarveien til omstilling og innovasjon, slik regjeringen synes å tro. Etter min mening er det medarbeiderne som er nøkkelen. De er den viktigste, men kanskje mest oversette, ressursen når det gjelder innovasjon. Det er de som i praksis omsetter kunnskap til nye produkter og tjenester. Det skjer i et samspill mellom dyktige og kreative fagarbeidere og ledere som legger til rette for flate strukturer og kort avstand mellom ledelse og ansatte. Det er det som er nøkkelen til de omstillingene norske bedrifter gjennomgår, hver dag året rundt.

LO har en lang historie hvor produktivitetsutvikling og omstilling har stått sentralt. Helt tilbake til den første hovedavtalen i 1935, som har vært et viktig redskap for omstilling. Det er en historie vi fortsatt vil være en del av, men da er det viktig at vi får myndigheter og næringsliv med oss i et felles løft. Og ikke minst at man tar vare på de elementene som gjør oss omstillingsdyktige, sosialt sikkerhetsnett, små forskjeller og et gjennomorganisert arbeidsliv.