MORTEN HANSEN

morten.hansen@lomedia.no

Mennesker har alltid vært i bevegelse. For mellom 150 000 til 200 000 år siden begynte de store folkevandringene som førte til at menneskene spredte seg til alle kontinentene. For 150 til 200 år siden startet den store, norske utvandringen til Amerika. Nå er det menneskers flukt over Middelhavet som alle har øynene på.

Det ligger til menneskets natur å flytte på seg. Litt handler om utforskertrang. For det meste handler det om ønsket om et bedre liv. For mange handler det om selve livet. Folk vil ha et så godt liv som mulig. I disse dager er det gode livet på andre siden av havet.

«Vi må hjelpe dem der de er» er et mantra som stadig blir gjentatt. Men hvilken hjelp skal man gi? Når krybben er tom, bites hestene, heter det i et gammelt ordtak. Mange av de som flykter nå, kommer fra land hvor krybben har vært tom lenge, hestene biter, og hele landområder står i brann.

Det er foreslått store asylleire. Som om det ikke er nok leire der de kommer fra? Det trenges mye mer hjelp enn noen telt og båter, for mer krig, sult og miljøkatastrofer vil komme. Og de som blir rammet vil ikke godta at noen få lever i velstand. De vil oppsøke den velstanden. Er det noe historien har lært oss, så er det at folk får til slutt nok.

Når mennesker nå legger ut på farefulle reiser, i gamle holker – over dype havområder, er det av noen få, enkle grunner:

De ønsker å legge seg mette. De ønsker å sove trygt. De vil våkne til en dag som sikrer dem livsgrunnlaget.

Det løses ikke ved teltleire med to millioner innbyggere. Det kreves helt andre – og mye tyngre og dyptgående virkemidler for å løse.