SVEIN-YNGVE MADSSEN - sym@lomedia.no

Arbeiderbevegelsens Presseforbund har landsmøte. Ett av LOs minste forbund er også et særdeles viktig forbund for fagbevegelsen, skal vi tro LO-sekretær Terje O. Olsson. Det er et budskap som er gjentatt på hvert eneste landsmøte i forbundets historie. For fagbevegelsen har alltid forstått hvor viktig det er å nå ut til folk med sitt budskap. Opplysning og kunnskap er makt.

APF ble etablert i 1909 som Norges socialdemokratiske presseforening og har siden 1930 vært tilsluttet LO. Partipolitikken er historie og ideologi er fraværende både i debatten og vedtektene. Det er journalistikk og mediemangfold som er de viktige stikkordene. Og i en tid hvor mediehusene kutter så det svir fordi leserne forlater inntektsbringende papir og gammeldagse annonser, leter APFs medlemmer fortvilet etter en bærekraftig framtid.

Det er lett å fortvile. Og leder Thomas Spence i Norsk Journalistlag beskrev en hverdag hvor det var mindre av alt man trengte for å lage god journalistikk. Det var dårligere med tid, færre ansatte og langt mindre økonomiske ressurser. Løsmedarbeidere, midlertidige ansettelser, en dårlig lønnsutvikling, usikkerhet, omstillingsslitne ansatte og stadig færre søkere til journalistutdanningen var andre stikkord han brukte for å beskrive tilstanden i norske redaksjoner. I den grad det finnes redaksjoner. Det er fullt mulig å produsere magasiner og andre produkter uten en redaksjon med egne journalister.

Og det er brukerne som har endret seg, forklarte Spence og de andre innlederne på landsmøtet. Ikke bare er det et formidabelt hav av informasjon og konkurrenter der ute, men du og jeg velger målbevisst det vi ønsker å bruke tiden på. Og ikke bare velger vi hva, vi velger også når. Derfor må journalistene skreddersy produktene sine. Og de må være tilgjengelige døgnet rundt.

– Vi må tilpasse stoffet til hver enkelt leser. Vi må lage noe unikt som de ikke får noen andre steder, sa Eva Stenbro som er konserntillitsvalgt i Amedia, hvor LO er en hovedeier. Det var et budskap alle sa seg enige i. Hvis du og jeg skal betale for noe kjøper vi det vi vil ha, slik vi alltid gjør. Vi kjøper ikke en kortbukse som er blå hvis vi ønsker oss en grå langbukse. Slik var det ikke før, da var alle «buksene» i medieverden like. Og de kom i papir, tidlig eller sent på dagen. Og ikke alle steder hver eneste dag, kanskje bare to ganger i uken.

Mye var enklere før, men det er langt fra sikkert at det var bedre. I 1960 hadde Norsk Journalistlag 948 medlemmer. I dag er det drøye 9000. Medlemstallet har sunket med 500 journalister på noen år, men det er fremdeles rekordmange som driver med journalistikk. Og Presseforbundets Kjersti Stavrum Løken konstaterte at det er lite konstruktivt å mene at alt var bedre før. Det har aldri vært gunstigere vilkår for journalistikken, mente hun. Og Elin Floberghagen i Fagpressen trøstet forsamlingen med at leserne vil ha innsikt, ikke bare oversikt. Det er grunn til å være optimist på vegne av journalistikk basert på kompetanse og kvalitet, var hennes budskap til landsmøtet.

Hva betyr det for LO og forbundene? Som eiere av Amedia og en rekke fagblader, har de for lengst forlatt troen på propaganda til fordel for journalistikken. Leserne svikter papiravisene, men fremdeles har fagbladene solid oppslutning blant medlemmene. De trykkes på papir og leveres på gammelmåten til leserne. Fagbladene trenger seg på, og er annerledes. Kanskje det er derfor de opprettholder populariteten. Kan det være at papiret oppfattes som kvalitet og seriøsitet?

Men hvis det er riktig det alle ekspertene fortalte landsmøtet, at produktene må være unike og tilpasset den enkelte og at brukerne har endret seg og sine lesevaner? Hvor lenge kan fagbladene på papir opprettholde sin posisjon? Ingen kjenner det svaret. Men når det skjer må fagbladene ikke bare være digitale og målrettete. De må også være av så stor verdi at folk oppsøker dem og velger bort noe annet. Det koster ikke penger, men tid. Og det er noe av det mest verdifulle vi har.