LINE SCHEISTØEN

line@lomedia.no

Jens Lippestad har mange arbeidstimer foran seg i skog og på åker. Det er litt mer enn en vanlig hobby å ta vare på 900 mål skog og 400 mål kornåker.

— Å være bonde er en livsstil. Du blir ikke rik av det, sier Jens Lippestad.

Lippestad er bare bonde «på si». Han er ansatt som flyger i SAS, og for tiden frikjøpt på heltid som tillitsvalgt, og leder også Norsk Cockpitforbund. «Cockpit» ble medlem i LO i februar. Foreløpig er foruten Norske SAS-flygeres Forening, flygerne i Lufttransport, Norsk Luftambulanse, Sundt Air og Ryan Air Pilot Group Norway, medlemmer i Cockpit.

— For oss er det viktig å påvirke utviklingen i luftfarten, men alene slet vi med å få gehør hos politikere og tilsynsmyndigheter. Vi søkte en «døråpner» med innflytelse og muskler og så langt er våre forventninger til LO-medlemskapet overoppfylt. Vi blir tatt godt vare på i LO.

LO var en fjern tanke

I nesten 70 år hadde flygerne i SAS klart seg selv. De er medlemmer i Norske SAS-flygeres Forening. Lippestad var nestleder og er nå leder på 8. året. Medlemskap i en hovedsammenslutning, som LO med politiske bånd til Arbeiderpartiet, var nærmest utenkelig. SAS-flygerne tjente godt og hadde ordninger mange misunte dem. Politisk sto nok medlemmene nærmere Høyre enn Arbeiderpartiet. Men partipolitikk har ikke vært tema i foreningen.

Jens Lippestad sier knapt noe om sin korte periode som Senterparti-politiker i hjemkommunen Hobøl i Østfold for mange år siden.

— Men de fire årene i kommunestyret fortalte meg at gjennom engasjement kan du få gjennomført nesten alt mulig.

Odelsgutt og jagerpilot

Lippestad er odelsgutt til gården Huull i Hobøl, men som ung skulle han uansett ha seg en utdannelse. Bestekompisen drømte om å bli jagerpilot, så hvorfor ikke slenge seg med, tenkte Lippestad i litt «Pippi Langstrømpe-ånd». Etter utallige tøffe fysiske og psykiske tester, var nettopp Lippestad en av få som dro til USA og ble utdannet jagerpilot.

— Det var ingen guttedrøm som gikk i oppfyllelse, men å fly jagerfly er helt rått. Spektakulært! Det er ingen ting som kan sammenlignes med det, sier Lippestad i dag og legger litt beskjedent til:

— Jeg ble ganske god til å fly, men du finner ikke noe «I love-my-self»-rom her på gården.

Han var tilbake i USA igjen som utvekslingsoffiser da Gulfkrigen startet. Han husker godt vakten 2. august 1990 da ordren kom. Irak hadde invadert Kuwait og nå var det ingen øvelse.

— Hva jeg tenkte? Det var jo dette vi var trent for, så vi tenker nok ikke så mye, men blir målrettet og gjør det vi skal, sier han.

Lippestad ble stoppet to ganger, omtrent idet han skulle dra for å delta i krigen. Den første gangen fordi han som norsk utvekslingsoffiser ikke fikk lov til å delta i amerikanernes strid. Da Norge så som del av et FN-mandat ble med, så tok krigen slutt idet Lippestad skulle dra.

— I den perioden min skvadron var i Emiratene ble en av mine oppgaver å informere og støtte de familiene som var igjen hjemme. Det er ikke noe galt i det, men det var jo ikke derfor jeg var der. Jeg følte Norge «mygget ut», og det var forferdelig. Jeg skulle vært med i krigen. Sammen med mine skvadronkamerater.

Lippestad blir blank i øynene og tydelig rørt når han forteller fra disse dagene. Flere av vennene mistet livet i krigen.

En ny hverdag

Lippestad kom hjem, og etter krigsskole og stabsskole ble han beordret nordover og var noen år skvadronssjef ved Bodø Hovedflystasjon. Men da datteren kom hjem fra barnehagen og sa: «Æ vil ha brøskjiv», så satt kona og han seg ned og snakket igjennom «må og bør-kravene» i livet. Lippestad skulle gjerne blitt i Luftforsvaret, men som familie ønsket de ikke en omflakkende militærtilværelse. De ønsket en trygg havn, og havnen var gården i Hobøl. Lippestad forlot Luftforsvaret etter totalt 18 år og ble flyger i SAS. Gården drives «på si».

— Den gangen var det å bli SAS-flyger veldig lukrativt, men i dag vil jeg ikke anbefale barna mine å bli flygere i det sivile. Aldri i verden! Det er et rotterace uten like i denne bransjen. Men militærflygere, det må barna mine gjerne bli.

Arbeidshverdagen ble en helt annen enn hva Lippestad hadde drømt om da han begynte i SAS. Med lavprisselskapene i lufta, gikk SAS fra krise til krise. Det toppet seg i 2012. Lippestad kommer aldri til å tilgi SAS-ledelsen da de ifølge han satte selskapet på spill ved å konstruere konkursfrykt i markedet og brukte det som trussel under forhandlingene med tillitsvalgte for de flygende.

Resultatet av de siste års kriser er kjent: Kollegaer har mistet jobben. De som har blitt igjen har fått kutt i lønn og pensjoner, og en tøffere arbeidshverdag.

— Det sies at jeg er den piloten som har «gitt bort» mest penger, men samtidig sier de heldigvis at jeg har reddet flest jobber.

Lippestad beskrives som en dyktig leder med stor arbeidskapasitet og en tøff forhandler med integritet.

Opptatt av sikkerhet

«Brutal, alt for liberalt regelverk, griseri» er ord som faller lett for Lippestad når han karakteriserer situasjonen i internasjonal luftfart. Han hever ikke stemmen, selv om situasjonen gjør han både forbannet og fortvilt.

Lippestad mener flyselskapene overgår hverandre i kreativ tenking om hvordan organisere seg for å gjør alt billigst mulig. De registrerer seg i land hvor arbeidskraften er billigst og tilsynsmyndighetene er svake, og så flyr de i land der folk har råd til flybilletter. Utviklingen går mot midlertidige og individuelle ansettelser, og det er press på arbeidstidsbestemmelser og lønns- og arbeidsvilkår.

— Flyindustrien viser vei til et regime som vi ikke ønsker oss. Rammene i det europeiske regelverket for luftfart er så liberale at det er fare for flysikkerheten. Lovverket er alt for mye tilpasset selskapenes behov for å tjene penger og tar i alt for liten grad hensyn til oss som jobber i lufta. Det grenser mot det uforsvarlige, sier Lippestad og fortsetter:

— Vi snakker ikke lenger om, men når det kommer en eller flere flyulykker. Å fly er fortsatt sikkert, men sikkerhetsarbeid prioriteres ikke like høyt som tidligere. Når alt skal gjøres billigst mulig, vil det på et tidspunkt også gå utover sikkerheten.

– Kikk bak prisen

Utfordringen er at vi som passasjerer er blitt vant til billige flybilletter.

— Men de færreste kikker bak prisen. Vi må påvirke folk til å bry seg, men det er ikke så enkelt, erfarer Lippestad.

— Jeg tror folk må forstå at nesten alle kan erstattes av noen som er billigere og som ikke bor og skatter til Norge. Enkelte bransjer har alt erfart dette, men nesten alle — foruten lærere kanskje — kan bli offer for det vi opplever i vår bransje. Er det slik vi vil ha det i Norge? Hvem skal i så fall betale det det koster å drive vårt norske velferdssystem?

Han blir nesten litt lei seg når han hører om folk som ukritisk flyr med Ryanair, selskapet som anses å være blant verstingene i bransjen.

— Men jeg kan ikke bestemme hvilket selskap folk skal fly med. Vennene mine må også gjøre som de vil. Hvis jeg skal drive opplæring i enhver festlig anledning, har jeg snart ingen venner igjen.