JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

For noen år tilbake ga den kjente historiker og kulturradikaler Hans Fredrik Dahl ut et memoarbind han kalte «Fra pax til paven», ei tjukk bok som tegner hans vei fra politisk radikal ungdom til han seint i livet konverterte til katolisismen, et for mange merkelig valg. Men merkelige, og for noen ganske kontroversielle, valg har Dahl gjort hele livet. Hans vending fra å fornekte en tro til å bli troende står derfor i en viss konsistent sammenheng.

Dahl er en gjennomført akademiker fra et møblert hjem på beste Oslo vestkant. Det gjør ham imidlertid slett ikke uinteressant, snarere tvert imot. Og for de av oss som slukte pax-bøker til frokost, lunsj og middag i vår ungdom – et forlag Dahl både jobbet i og skrev bøker for – så er det nesten en nostalgisk egotripp å bli med ham tilbake til 1960- og 1970-tallet. Seinere ble Dahl så vel kulturredaktør i Dagbladet som medieprofessor på Blindern, og markerte seg som en sterk stemme i offentligheten der også. Men kanskje aller mest husker vi ham som Vidkun Quislings biograf, der enkelte mente han gikk altfor langt i å «renvaske» landssvikeren fra Telemark. Nazismen er for øvrig et tema som har interessert Dahl hele livet, og det er vel få i landet som har mer innsikt i dette fenomenet her til lands enn nettopp Hans Fredrik Dahl. Det betyr ikke nødvendigvis at han har rett i alt han har skrevet om teamet. Når det gjelder hans forhold til den engelske historikeren David Irving gikk han for eksempel altfor langt, men det står respekt av måten Dahl har tatt sjølkritikk og angret på denne villfarelsen. Alt kan du lese om i boka. Også at Dahl er NRKs historiker.

Noe av det jeg finner mest spennende ved boka er Dahls refleksjoner rundt det å skrive biografier og sjølbiografier. Ikke minst fordi hans egen bok i tillegg til å inneholde mye viktig kulturhistorie, også er en slags sjølbiografi. Og derfor på flere punkter skal tas med en viss klype salt, om vi skal følge hans egne meninger. I hvert fall er han av den oppfatning at det er klar forskjell på å blitt sett på utenfra og å se på seg sjøl innenfra – omtrent som Hans Skjervheims deltaker og tilskuer.

Dahl tilhørte som nevnt pax-kretsen, et knippe intellektuelle som ga ut sin tanker i rasende fart på billigbøker hos det nystartede forlaget Pax. Var du politisk radikal på denne tiden, og det var nok flere som var det den gangen enn i dag, så skulle du ha ei solid rekke med pax-bøker i bokhylla. Det er nylig kommet ei historiebok om forlaget til dets 50-års jubileum. Her blir også Dahls betydning for forlaget beskrevet. I sin egen bok er Dahl kledelig beskjeden med hensyn til sin egen rolle i forlaget.

Dahl har alltid ført et elegant og korrekt språk, så vel skriftlig som muntlig. Denne boka er ikke noe unntak. Noen vil kanskje mene han er litt for dannet, litt for finkulturell, litt for lite opprørsk. Jeg deler ikke den oppfatningen hva det språklige angår. Skulle jeg sette fingeren på noe måtte det være at han la noe av den mer forsonende holdningen sin bort i situasjoner der det virkelig kunne være på plass med noen kraftsalver. Akkurat der er han mer borgerlig enn radikal opprører.

Men kanskje er denne boka mest egnet for min egen generasjon, vi som ble politisk bevisste under og i kjølvannet av Vietnamkrigen – og aldri glemte hvor vi kommer fra.

Personlig vil jeg ha flere sånne bøker av skriveføre folk som Hans Fredrik Dahl. For de er ikke borte alle sammen, men det begynner å tynnes ut i rekkene.