– Sjakkspillet har likhetstrekk med virkeligheten, fortsetter jeg. Og tenker at sjakken og virkeligheten har sine klare, ufravikelige regler, rammer og lover. Om naboen og hans kjæledegge ser det på akkurat samme måten, er jeg litt mer usikker på. Det trengs nok presiseringer.

– I utgangspunktet, før noen har trukket, står alt likt. Kampen mellom hvit og svart er en frivillig kamp der hensikten er å vinne, det vil si beseire den andre. Sjakk er et tilsynelatende ufarlig krigsspill, men kan medføre sterke følelser og frustrasjoner, sier jeg.

Naboen sier fortsatt ikke et ord, mens Puddelen Pelle begynner å bli svart i blikket og letter litt på det ene bakbeinet som om han vil gjøre en kort rokade.

Jeg innbiller meg at jeg har de hvite brikkene og fristes til å svare med venstrefløybonden fra A2 til A4, men sier i stedet:

– Enhver sjakkspiller, profesjonell som amatør, kjenner den fortvilte følelsen da du innser at om ett til to-tre trekk er du satt sjakk matt. Du vrir hjernen, tenker ut utallige mottrekk, men ingen ting hjelper. Din motstander har festet grepet, din motstander tvinger deg i kne. Du er så ufri som det går an å bli. Det er et herre-knekt-forhold. Du er knekten, og liker det ikke.

Naboen bryter endelig tausheten og sier:

– Hva er det du egentlig vil?

Puddelen Pelle logrer med halen, helt enig med sin herre.

Jeg svarer:

– Knekt, i dobbel forstand, er det mange arbeidstakere som har følt seg. Underlagt en arbeidsgiver som setter deg sjakk matt når han, for det er nesten alltid en mann, finner det for godt. Vi er hinsides sunn fornuft, vi er på siden av all akademisk logikk – vi er i logikken til en arbeidsgivers subjektive skjønn. Det er han som har makta, det er han som har styringsretten over spillereglene – vi nærmer oss sjakk matt om vi ikke tar til såkalt fornuft, endrer holdning og blir mer såkalt lojale mot han og bedriften.

Jeg ser at hund og eier nærmer seg bristepunktet – the point of no return – men kan likevel ikke la være å tenke på skjebnen til mange av arbeidslivets varslere som burde være gode nok indikasjoner på sannheten i mine påstander.

– Hovedregelen er at det er varsleren som går, mens sjefen består, sier jeg. Mine tanker går til New Public Management. Eller «Styringsordning inspirert av utdaterte næringslivsidealer fra 1950-tallet og/eller styringssystemet i gamle Sovjetunionen» som Arne Klyve og Jon Severud kaller det i boka «Ordbok for underklassen».

Men mitt gode nabolag har sitt eget management som verken er nytt, gammelt eller offentlig. Så det er kanskje på tide å avslutte denne monologen.

– Trøsten må være at i virkelighetens verden kan vi protestere, der har vi friheten til å nekte å bli satt sjakk matt. Det er ikke mer nådeløst enn det, sier jeg og rekker akkurat å registrere at naboen og Puddelen Pelle, som for øvrig hater sirkelkomposisjoner, har forlatt bygningen.

Janke