Jan-Erik Østlie

jan.erik@lomedia.no

Vi har ingen bøker på norsk om det venstreradikale greske partiet Syriza. Heller ikke om den vanskelig definerbare bevegelsen Occupy Wall Street. Men det spanske partiet Podemos, som direkte oversatt til norsk betyr «Vi kan», har Lotta Elstad nå utgitt en bok om, ei bok som for øvrig også er innom den amerikanske protestbevegelsen og det greske regjeringspartiet. Med gode grunner.

Podemos springer på et vis ut av Den arabiske våren, Los Indignados – M15-bevegelsen – ja, Podemos er en folkelig bevegelse som har blitt til et venstrepopulistisk politisk parti som ved valget til Europarlament i 2014 okkuperte fem plasser, seiler opp som større og større på meningsmålingene og ventes å gjøre et sterkt parlamentsvalg i desember i år. Det er historien om dette partiets tilblivelse og vekst Elstad har skrevet en svært opplysende bok om – uten å fornekte at det finnes skjær i sjøen og slett ikke vil bli en dans på roser fram mot valget.

Podemos er sjølsagt et svar på Europas økonomiske, sosiale og politiske krise. Spania er ett av landene som er hardest rammet, med en skyhøy arbeidsledighet – ikke minst blant ungdommen – en ungdom som er mer enn indignerte; de er rasende og vil ikke finne seg i mer økonomiske liberalisme og reinspikket høyrepolitikk. Samtidig er også Podemos en reaksjon på tradisjonell politisk tenkning som sådan, og kanskje særlig mot den klassiske høyre/venstre-aksen. Som i Hellas har et tradisjonelt konservativt parti og sosialdemokratiet vekslet på styringen av Spania helt siden Franco døde på 1970-tallet. Mens folket har gått lei. Av korrupsjon, industridød og arbeidsledighet. Det snakkes om en tapt generasjon – hvor mange tusen spanske ungdommer faktisk har emigrert.

Et svært markant trekk krisa i Europa har trukket med seg er politikerforakt og et hat mot mye av det etablerte politiske mønsteret. For akkurat som Occupy-bevegelsen, var også partiet Podemos’ forløpere ikke villige til å lage hierarkiske strukturer. De propaganderte for horisontalt lederskap og for maksimale demokratiske beslutningsprosesser. Derfor ble det også svært vanskelig å få fagbevegelsen med seg – ja, de mange ulike Occupy-bevegelsene i USA fikk de fagorganiserte nærmest mot seg på et tidspunkt. Dette skyldtes mer formen og strukturen på opprøret enn opprøret sjøl. De var enige om samfunnskritikken, men uenige om de politiske virkemidlene – eller formen på protestene. Å slå opp teltleirer på store og små plasser og torg i storbyene har aldri vært fagbevegelsens stil. De kan samles noen timer under faner, slagord og vimpler – men de drar høflig hjem til seg og sitt når kvelden kommer. Dagens fagbevegelse ligger ikke lenger i telt, den har i beste eller verste fall flyttet inn i egne campingvogner.

Elstad får også fram betydningen av nye medier som en suksessfaktor for sensasjonen Podemos. Her er det folk, fortrinnsvis yngre mennesker, som bruker de sosiale mediene for alt hva de er verdt. Og som i likhet med det greske Syriza har skjønt at en karismatisk leder heller ikke er å forakte (Alexis Tsipras i Hellas, Pablo Iglesias – professoren med hestehale – i Spania). Om dette bare er en gjeng politiske nerder og påleste akademikere med lett internett-tilgang, er altfor tidlig å si. En del av den motstanden et parti som Syriza for tiden møter både i EU og blant mange av medlemslandene kan tyde på at redselen for at for eksempel Podemos skal komme i samme situasjon i Spania er stor. Podemos begynner å bli tatt på alvor også blant sine politiske motstandere i hjemlandet.

Elstad legger også vekt på at Podemos har hentet mye av sin inspirasjon fra folkelige opposisjonsbevegelser i Latin-Amerika.

Det mest spennende fram mot det spanske valget i desember er om Podemos får noen innflytelse også i de styrende organer. Og om partiet er liv laga om det ikke skulle gå så bra i det forestående valget. Mens vi venter på svaret her – ja, vi kan – ¬ lese Lotta Elstads bok.