JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Den er ikke helt fersk sjølbiografien til Pål Steigan, den kom for et par år siden. Men den ble så aktualisert etter å ha lest Bo Brekkes biografi om Steigans gode venn og politiske våpenbror Tron Øgrim, at nå var tiden inne til å lese historien til den mangeårige leder av AKP(m-l) Pål Steigan (leder av AKP fra 1975-1984). Er du interessert i historien til dette merkelige partiet på ytterste venstre fløy i norsk politikk, et parti som ble nedlagt i 2007, så er det få om noen som er så sentrale og viktige å lytte til som nettopp Steigan. I en periode var han partiet, sjøl om Tron Øgrim (og kanskje også Sverre-Stalin-Knudsen) alltid sang i bakgrunnen.

Boka til Steigan er interessant. Noe sjølrettferdig her og der, men likevel ikke mer enn forventet. Steigan legger seg ikke flat, det er ikke hans stil, påpeker han flere steder i boka, ja nesten til det kjedsommelige. Men han evner å distansere seg fra de mest groteske og hårreisende synspunktene og væremåtene som han og hans partikamerater tillot seg særlig på 1970-tallet. Det startet med SUF(m-l), ungdomspartiet til det relativt nystartede Sosialistisk Folkeparti, som utviklet seg i en retning som verken Finn Gustavsen eller Berge Furre på noen måte applauderte. Ungdommen ville være kommunister, de var fascinert av Kinas utvikling og Maos kultur- og bonderevolusjon. Alt dette skriver Steigan engasjert og levende om i sin biografi. Parallelt med hans raske utvikling som bråmoden og kunnskapsrik kommunist forteller han også om sin nære familie, ikke minst hans tett forhold til faren, moren og søsteren Anne. Boka hinneholder en del ganske nære familiære beskrivelser som i hvert fall for meg var noe overraskende at Steigan ville bruke så mye trykksverte på.

Så vil antagelig mange av AKPs sterkeste kritikere, Hagtvetene og sjøliene, tidligere motstandere – men også avhoppede maoister – si at Steigan er den samme gamle i disse erindringene, han er relativt sjølrettferdig og sta. Kapitalismen er noe dritt, kommunismen er den eneste farbare vei – vel og merke om praksis bare stemmer overens med kart og teori. For jeg leser Steigan sånn at han fortsatt er marxist og kommunist – om han er maoist i dag, er jeg litt mer usikker på.

De siste femti sidene av boka handler mest om livet utenfor politikken – leksikonlivet hos Cappelen Forlag. Men også hans kjærlighet til Italia. Og parkteatret Scene.

Den aller mest fornøyelig delen av boka er der Steigan skildrer AKPs landsmøte i 1975, der han sjøl blir valgt til leder etter Sigurd Allern. Dette handler om sjølkritikk og høyreavvik, en spesiell praksis som bare kommunistpartier av maoistisk type praktiserer. Her bøyes hoder som om vi var i den mest religiøse settingen som tenkes kan. Måten Steigan forteller om dette landsmøte og lederskiftet på, sier det meste om den norske ml-bevegelsen. Her overgås til og med Dag Solstads gymnaslærer Pedersen på vei til H-øya, den gangen Pedersen i likhet med den bevegelsen han tilhørte og så sterkt identifiserte seg med, ville sykle på vannet.

Sykle på vannet er en øvelse som også den venstreradikale avisa Klassekampen kjenner godt. Steigan understreker på det sterkeste at underet Klassekampen, som i dag er hele den politiske venstresidas dagsavis, ikke ville vært mulig uten en dugnadsinnsats blant AKP-medlemmer som savner sidestykke i norsk pressehistorie. Dette har for øvrig også avisas egen historiker (og seniorjournalist) Alf Skjeseth dokumentert før Steigan.

«En folkefiende», som denne biografien så treffende heter, er ikke like velskrevet hele veien. Men det er likevel ikke vanskelig å være enig med Jon Michelet som har kalt boka «en stor generasjonsfortelling». Særlig hvis «stor» betyr omfangsrik. Steigans erindringer er uansett et must for alle som er interesserte i den politiske venstresiden i Norge.