Jeg løper. I over 40 år har det vært en del av livet. Noen vil sikkert kalle det jogging, men jeg misliker det ordet. Jeg løper; kanskje ikke så fort. Men både bikkja og jeg er fornøyd med den daglige innsatsen. Fram til nå.

For noen uker inn i ferien begynte jeg å få problemer. Det meste går over, men ikke denne gangen. Jeg gikk turer noen dager, og prøvde meg igjen. Og igjen. Etter den tredje hvileperioden og det tredje vonde forsøket måtte jeg akseptere at dette ville ta tid. Lang tid. Kanskje mer enn en uke!

Det var da jeg børstet støv av sykkelen; bokstavelig talt. Fylte dekkene og tok årets første tur på to hjul. En forsiktig start i tettbygd strøk, men det gikk ganske bra. Dag nummer to var derimot ikke helt smertefri i de bakre deler. Det var rett og slett vondt å sitte. Sykkelbukse med polstret rumpe er tingen, tenkte jeg og tok et søk på nettet for å se hva som fantes av sykkelutstyr. Det var et hav, eller kanskje himmel er ordet mange ville benyttet. Siden jeg trengte buksen i dag oppsøkte jeg de nærmeste sportsbutikkene. Resultatet var det samme. Alt jeg syns var enkelt og greit, uten seler og dilldall, var damemodeller. Det nærmeste jeg kom var en uinteressert kommentar fra en ekspeditør om at jo, de hadde hatt noe slikt til herrer også, men det var sikkert utsolgt.

Jeg ga opp. Tok på meg shortsen, de slitte joggeskoene og en gul løpejakke for å blitt sett og ga meg i vei inn i marka. Det skulle jeg aldri gjort. Det begynte allerede i den første grusete oppoverbakken hvor jeg tråkket på for harde livet. Skjermene ristet i ujevn takt med bagasjebrettet. Og det var da jeg hørte pesingen som nærmet seg faretruende fort. Det glinset i briller og hjelmer og jeg ante ikke at det var mulig å få på plass så mange drikkeflasker på en sykkelramme. Det tok ikke mange sekundene før de passerte, men det var nok til at jeg kjente blikkene. Og jeg følte meg teit.

Det var da jeg husket at jeg egentlig hater syklister. Hvor mange ganger har jeg ikke forbannet macho-gutta som hensynsløst suser forbi, gjerne tre i bredden på sykler til mange titalls tusener! For ikke å snakke om hodelyktene som i høstkveldene gjør deg blind i mange sekunder etter at de har passert. Og de utspjåkete sykkelklærne som skal fortelle alle at jeg er tøff; se på meg!

Aldri i verden om jeg skal bli en av dem! Gi meg et par gode joggesko, shorts og en t-skjorte. Det er alt jeg trenger.

sym