Glade og spente barn med fargerike skolesekker, fregnete neser og plaster på knærne fyller opp Facebook i dag. For mange barn er det dagen for skolestart, og for de fleste er det fint å komme tilbake til klassekamerater og lærere etter gode og lange ferieuker. Men vent – var det ikke så bra med ferie likevel? Leksefri, prøvefri, testfri?

Ikke om vi skal tro Mentor Norge, en kommersiell leksehjelpsaktør som for tiden må bruke mye penger på å profilere seg blant foreldre som i dag sender barna tilbake til sine baser og læringsstasjoner.

«De fleste er enige om at sommerferien er mye av grunnen til frafallet i skolen. Mange klarer så vidt å redde karakteren til våren, før de går løs på en lang bekymringsløs sommerferie», skriver Mentor Norge.

Gud forby – ukevis uten bekymringer! Redningen er å kjøpe deres tjenester, for å få poden på sporet av det gode testresultat allerede fra dag 1.

Å kjøpe seg leksehjelp (og hvem vil vel ikke at barnet deres skal bli en skolevinner?) føyer seg bare inn i rekka av tjenester folk med god råd kan skaffe seg, og burde sånn sett ikke hisse opp noen. At kommersielle aktører utnytter foreldres potensielt dårlige samvittighet (kan jeg nok og er jeg flink nok til å følge opp leksene med barnet mitt i en travel hverdag?) er heller ikke noe nytt.

Det mest problematiske med tjenestene som Mentor Norge, og sikkert andre, liknende firmaer, tilbyr, er at de framstår som en svært så logisk konsekvens av Høyre-skolen. Det er et enormt kjør på enkelt målbare prestasjoner, innenfor ofte svært trange faglige mål. Om nødvendig kan man nå altså kjøpe seg hjelp til å mestre dette.

Oslo-skolen har vært drevet fram som det ideologiske flaggskipet for skolepolitikken til Høyre. Denne enorme organisasjonen er spekket med kompetente og dedikerte lærere som gjør alt de kan for at elevene skal lære mest og best mulig. Og de fleste elevene har det stort sett bra på skolen, heldigvis. Men elever og lærere i Oslo er pakket inn i et system for måling av læringsresultater som gjør nettopp aktører som Mentor Norge til nærmest naturlige vedheng til den offentlige skolen. Det blir enda en liten spiker i enhetsskolens kiste.

Prøver hører med i en skolegang. Diktat, skolestiler og gangesertifikat. Men barna som befolker skolen i dag har et press på seg som vi foreldre ikke var i nærheten av i vår skoletid. De såkalte Oslo-prøvene, for ikke å snakke om de nasjonale prøvene, skaper rett og slett frykt hos mange elever, som absolutt ikke har noe læringsutbytte av å grue seg til prøver som bare bekrefter at de ikke duger.

For lærere som kjenner sine elever er heller ikke disse prøvene svaret på om eleven har tilegnet seg det de bør av kunnskap. Som om det ikke var ille nok at A4-prøveregimet gjør mange elever usikre og lei seg, fungerer det heller ikke utviklende på de flinkeste. Disse erfarer kjapt at det er enkelt for dem å få alt rett på prøvene uten å anstrenge seg synderlig. Resultatet er dårlige arbeidsvaner og en læringslyst som heller dabber av enn stimuleres.

Uansett hva man så mener om den nyliberale måleskolen så ønsker man jo at barna skal klare seg og gjøre det godt. Det er bra både for selvtillit og trivsel å prestere. Gode skoleresultater har mange innsatsfaktorer. Det er vel kjent at barn av foreldre med høyere utdanning (og dermed ofte god råd) gjør det bedre. Disse barna går på skolefritidsordning, foreldrene betaler uten problemer for abonnement på både skolefrukt og skolemelk, de kan allerede svømme (det lærte de jo i Syden da de var 5), de er medlem i Barnas bokklubb, og ikke minst: foreldrene har ressurser og overskudd til å hjelpe dem med leksene. Eller, som vi nå vet, de som har råd kan betale noen andre for å gjøre det.

Skolepolitikken i seg selv er grunn nok til å ønske seg regimeskifte i hovedstaden. Målet må være politikere som sørger for en skole der Mentor Norge ikke har noe farvann å fiske opp betalingsvillige foreldre som frykter testregimet fra.