MIA PAULSEN

mia.paulsen@lomedia.no

Europeiske statsledere fra rike land i nord lukker øynene for en stor humanitær krise. Fattige mennesker fra kriserammede land i sør har bedre vett og mer anstendighet.

I vår så jeg blomstringen på den greske øya Lesvos. Valmuene var røde bål i grøftekantene og badevannet var nydelig. Blant valmuene i grøftegresset ved stranda lå det noen steder utvaskede plagg. Spor etter flyktede. Mellom barene i hovedstaden Mytilini gikk utslitte familier, fedre med barn på skuldrene, mødre med nedslåtte blikk. Flyktninger, sannsynligvis fra Syria.

Gjennom hele våren hadde tallet på flyktninger over havet fra Tyrkia økt for hver dag. Den unge kvinnen fra Kystvakten hevdet tappert at etaten var modne for sin oppgave. Det samme sa politiet. Men de nærmet seg en kritisk grense. Det som var kritisk i mai er i august blitt til akutt kaos. Hellas tar imot en voldsom og kontinuerlig strøm av fortvilte folk på flukt fra krig, vold og overgrep.

Hjelpeorganisasjoner rapporterer om flyktninger som mangler alt: mat, toaletter, vann, tak over hodet, beskyttelse mot den brennende sola, legehjelp. Politiets underkapasitet fører til lange køer og frustrert venting. Det har blitt konfrontasjoner og overgrep fra politiets side.

Øya har en stor ressurs: frivillige som kontinuerlig gir alt de har for flyktningene: De skaffer tak over hodet i tomme hoteller og sommerleire for barn, de samler inn mat og klær. Også sommerturister har kastet seg inn i arbeidet. Ennå er ikke alt håp ute!

Men hvor er Europas myndigheter? EØS-landene har hatt diskusjoner om å fordele flyktningene, men noen konklusjon er ikke kommet. De fleste landene vil ikke høre, og de vil ikke bidra. Tyskland som ellers ikke er et populært land i Hellas, er det landet som tar imot flest. Storbritannia vil helst ikke ha noen, og tidligere Østblokk-land fnyser og har nok med seg selv.

Å snu seg bort og fnyse, det er noe som er mulig hvis du ikke klarer å se at strømmen av flyktninger er en strøm av mennesker, med unike skjebner. De har akkurat de samme behovene som alle vi andre. Men de har ikke vært like heldige i det store lotteriet som vi.

Snur vi oss bort, går det på bekostning av menneskeligheten. Vår egen. Vil vi virkelig det?