Alle som har gått fra en hylende ettåring i barnehagen kan lett forestille seg at dagen hadde blitt litt bedre hvis det i god tid før lunsj tikket inn et bilde av et smilende, lekende barn på telefonen. Som et slags bevis på at hverdagens krav ikke har traumatisert poden for livet.

Men er det de barnehageansattes jobb å trøste foreldre?

Flere hundre barnehager har, ifølge NRK, det siste året innført smarttelefonsystemer som gjør at foreldre via en app kan følge barnet gjennom barnehagedagen. Gjennom cyberspace kommer bilder, meldinger og rapporter. Om halvspiste brødskiver, om skiftede bleier, om når barnet sovnet og stod opp (på minuttet). Altså om helt ordinært barnehageliv.

Datatilsynet har tidligere advart, og minnet om at personvernet også gjelder barn. De har samme rett som voksne til ikke å bli unødig overvåket. Pedagoger har innvendt at barn for lengst har nok skjermer i livene sine, og at de voksne i barnehagen bør vie sin oppmerksomhet til barna, – uten en iPad foran ansiktet.

For de barnehageansatte, som allerede er for få og løper for fort, innebærer denne velmente overvåkingen en ny oppgave. En oppgave som ikke kommer barna til gode, men som skal utføres for å dempe foreldres bekymring og/eller mistillit. For behovet for oppdatering flere ganger om dagen må vel nesten bunne i en slags mistillit? Foreldre som stoler fullt og fast på at barnet har det bra blant trygge og kompetente ansatte, klarer seg gjerne med en kjapp dagsrapport når de henter.

Kontakt mellom barnehage og foreldre er åpenbart viktig, og en naturlig del av de ansattes jobb, enten det er prat om trivialiteter som søvn og mat eller mer alvorlige samtaler om at barnet ikke har det bra. Å pålegge de ansatte å oppdatere Kidsagram eller My kid flere ganger om dagen er noe helt annet.

Appene er ikke utviklet for å møte barns behov, men de voksnes. Tanken er at foreldrene er kunder som vil ha kontinuerlig oversikt over varen de kjøper. Dette vrir de ansattes tid og oppmerksomhet fra barna mot foreldrene.

Det afrikanske ordtaket om at det krever en landsby å oppdra et barn holdes gjerne opp som ideal, også i det kjernefamilie-orienterte Norge. Barn trenger mange voksne fang å sitte på, foreldre trenger å stole på at barna har det bra på andre arenaer enn hjemme. Å sitte på jobben og følge med på om hvor lenge toåringen sov og om hun spiste en eller to brødskiver, framstår unødvendig stressende, – eller bare unødvendig.

Å overlate det kjæreste vi har til fremmede krever mye av oss. Barnehageledere og -eiere kan bidra gjennom å sikre mange nok og kompetente nok ansatte, ikke ved å la dem dokumentere kontinuerlig at de duger.

Hvis dette brer om seg, kan vi bare håpe på et stille opprør, der de ansatte kaster seg inn i barnas verden og blåser i foreldre-appen. Og forestille oss den nervøse fomlingen med mobiltelefoner på norske arbeidsplasser. For hvor engstelig kan man ikke bli når det er helt stille til tross for at sovestunden er over for lengst?