JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Og det har jo forlaget helt rett i. Skjønt, en historie fortalt av en tenåring i et språk som er tenåringens, kan være utfordrende nok for en leser i min alder. Temaet i boka er imidlertid ikke ungt og nytt. Kvinnevold i kjærlighetens navn er eldgammelt, og dessverre like aktuelt i dag som på de gamle grekernes tid.

I Uris bok møter vi tenåringene Elin og Fredrik – og en del til. De to blir et par, de er begge vakre og vellykkede. De famler seg framover, og forfatteren dekker hele spektret av klisjeer som vi forbinder med den første ungdomsforelskelsen – inkludert kjærlighet gjør blind.

For i ung – og for så vidt også gammel – kjærlighet, er følelsene ofte sterkere enn både hjerte og hjerne kan takle. Det skal lite til før det går over styr. For Fredrik gjør det da også nettopp det. For å bruke enda en klisjé – her er det mer under overflaten enn vi først skulle tro. Men siden Uri er en dreven skjønnlitterær forfatter, psykologiserer hun ikke denne relativt banale innsikten, men viser oss det gjennom en intens fortelling.

Denne boka er fortalt i ungdommens språk. Noe annet ville gjort prosjektet helt umulig. På meg virker det troverdig, forfatteren har sjargongen inne. Hun får dessuten fram den avstanden det er mellom voksenverden og livet til disse 16-18-åringene som sprenger seg fram mot ei tid da uskylden blir borte og alvoret og egenansvaret starter. At forfatteren ofte setter kontrastene sterkt opp mot hverandre, velger jeg tro er like mye av pedagogiske som av litterære grunner. Vi serveres for en type romantiske ungpikedrømmer som står i tydelig motsetning til virkelighetens verden. Samtidig er det få mennesker som ikke har gått gjennom denne fasen.

Det er opplegg til hollywoodske scener i denne boka, men Uri viser at det fins flere måter å avslutte en fortelling på.

Jeg vil tro at mange jenter dessverre kjenner seg igjen i Elins historie. Det er trist målt mot virkelighetens verden, men en seier for Helene Uri.