ROALD ARENTZ, NTFs bransjerådsleder for taxi

Forbundslederens trenering av den lenge etterlengtede opptrappinga av konflikten er en hån mot kameratene i konflikt. Sympatistreik er det de har ønsket seg i nesten to år. Og når forbundsstyret endelig klarte å mobilisere tilstrekkelig handlekraft, velger altså lederen å falle dem i ryggen. Det må være en av de skammeligste beslutningene i norsk fagbevegelses historie.

Ikke bare viser det at mannen ikke har forstått hva begrepet solidaritet innebærer. Ikke bare viser det total mangel på empati med og respekt for kameratene i streik. Det viser også at han ikke har forstått konfliktens prinsipielle betydning.

Etter to år med statisk konflikt, er det da en tenkepause vi har mest behov for? Hva skal det tjene til? Det minner om Asterix hos britene, der soldatene tar en pause midt i slaget om Britannia for å drikke en kopp varmt vann. Det er patetisk, det er ineffektivt, og det viser at Norsk Transportarbeiderforbund, som en gang var en kamporganisasjon, er blitt et skvaldrende teselskap.

For det er ikke slik, som Bjørnar Pettersen skriver, at NTF har ofret enormt i denne konflikten, og at havnearbeiderne bør være stolte av forbundets innsats. Det er forbundets fordømte plikt å støtte kamerater i konflikt, og dersom forbundet ikke evner å forsvare sine tariffavtaler har det ingen eksistensberettigelse.

Og kjære Bjørnar Pettersen: Usmakelige bilder fra flyktningekatastrofen i Middelhavet har ingen ting i en faglig debatt å gjøre. Og Roger Hansen har ikke vist moralsk ansvar i denne saken. Han har demonstrert mangel på ryggrad.

Dersom det er slik at forbundet skal la være å trappe opp den viktigste konflikten på flere tiår fordi den koster for mye, da er det ikke for lite penger som er problemet. Det er mangel på forståelse for hvem forbundet er til for.

Hvis de norske havnearbeiderne var en dyreart, ville den vært rødlistet. Taper vi denne konflikten betyr det slutten for denne yrkesgruppen, NTFs eldste bransje. Hvem blir de neste?

Det er denne mulige utgangen på konflikten som representerer en trussel mot forbundets 20 000 medlemmer. Ikke at vi bruker kampmidler når det faktisk er kamp.

Dersom representantskapet ikke klarer å vedta det forbundsstyret egentlig vedtok, er vi på vei inn i dystre tider. Norsk fagbevegelse venter i spenning. Men ingen bør holde pusten mens de venter på at Roger Hansen skal gjøre det som trengs.