Påstander som gjentas og gjentas og får stå uimotsagt kan til slutt feilaktig oppfattes som en sannhet. Basert på ti års erfaring med drift av velferdstjenester på vegne av det offentlige vil jeg derfor orientere om en annen og langt mer positiv side ved konkurranseutsetting.

Kommunen tjener på konkurranseutsetting

Påstanden om at store summer ender som fortjeneste hos kommersielle storselskaper som Aleris, Attendo, Norlandia og Unicare er lite nyansert.  En solid økonomi er en forutsetning kommunene stiller til leverandørene ved konkurranseutsetting av velferdstjenester.  Alle private selskaper må selvsagt tjene penger for å kunne levere gode tjenester, ha ryggrad til å stå imot svingninger i driften og være en langsiktig og trygg leverandør til kommunene. Det er også kommunene, og ikke selskapene som tjener mest på konkurranseutsetting av sykehjem. Slik jeg kjenner dette området kan innsparing i kostnader ved konkurranseutsetting av et sykehjem for en kommune ligge på mellom 7 og 15 prosent.  Leverandørene tjener mellom 2 og 3 prosent.  De private kommersielle selskapene betaler også skatt på sin fortjeneste. Altså så er det kommunen og dens innbyggere som har den absolutt største økonomiske nytte av en konkurranseutsetting.

Økt bemanning og kompetanse

Fagforbundet har heller ikke rett i at eneste måten å drifte tjenestene billigere på er gjennom kutt i bemanning, lønn og pensjon, dårligere tilbud til brukerne eller dårligere arbeidsvilkår. Min erfaring er tvert i mot at bemanning og fagkompetanse i de fleste tilfeller økes som konsekvens av en konkurranse. Alle de store omsorgsselskapene har tariffavtaler og pensjonsordninger som er konkurransedyktige i det private arbeidsmarkedet. I samtlige konkurranser innen pleie- og omsorg de siste ti år har kvalitet vært vektet høyere enn pris og selskapene har konkurrert om å levere den beste kvaliteten.  God kvalitet innebærer både riktig bemanning, høy fagkompetanse, god mat og et godt aktivitetstilbud, men ikke minst gode systemer og rutiner.  Bemanning blir kontraktfestet og kan ikke endres. Kommunen har full innsikt i våre vaktlister, bemanningsplaner, arbeidskontrakter, lønnsforhold og pensjonsavtaler. Kommunen har rett til og praktiserer både varslede og uvarslede kontroller på våre virksomheter. Vi har opplevd at kommuner etter konkurranseutsetting også har innført tilsvarende kontroll av sine egne kommunale virksomheter, har avdekket store avvik hos seg selv og deretter forbedret kvaliteten i egen drift.

Kommunen beholder makten og styringen

Det er heller ikke slik at private leverandører over natten kan legge ned driften. Vi må levere regnskaper som viser høy soliditet og garantier på betydelige beløp som sikrer kommunen mot tap ved eventuelt opphør av kontrakten. Det er også høye bøter ved mislighold. Kontraktene vi inngår med kommunen er for eksempel uoppsigelige for oss i seks år, og deretter kun med rett for kommunen til å forlenge kontrakten.  Alle disse høye økonomiske kravene sikrer kommunen mot nedleggelse og konkurs hos leverandør, og hindrer at for små selskaper eller selskaper med svak økonomi kan påta seg for store offentlige oppgaver.

Styrker det offentlige tilbudet

Vi jobber målrettet med arbeidsmiljø og medarbeidertilfredshet. I de fleste tilfeller har Aleris redusert sykefraværet på våre sykehjem med opptil 50 prosent etter konkurranseutsetting, og med årlige medarbeiderundersøkelser som viser høy tilfredshet. Dette sparer den enkelte for uønsket sykefravær og samfunnet for sykelønn.  Vi deltar også aktivt i rekruttering og utdanning av helsepersonell og vi inkluderer lokalsamfunn, frivillige og kulturlivet i vår daglige drift.  Vi spør også hva våre beboere og pårørende mener om våre tjenester. Alle de store private selskapene gjennomfører årlige brukerundersøkelser, mens kun 50 prosent av kommunen gjør dette og de vet dermed ikke hva brukerne mener om de kommunale tjenestene.  Alt dette er viktig samfunnsansvar.

Kommunen er en kompetent innkjøper

Fagforbundet har rett i at konkurranseutsetting fører til billigere tjenester: En presset kommuneøkonomi er nettopp ofte grunnen til at administrasjon og politikere ønsker å utrede alternativer til egen drift av velferd- og servicetjenester. Det stemmer også at tjenestene kommunen konkurranseutsetter er skattefinansiert. Men jeg registrerer at Fagforbundets ellers urokkelige tro på offentlige tjenester ikke ser ut til å gjelde kommunens evne til å forvalte sine midler på den mest ansvarlige måte, gjennom gode kontrakter og tett kontraktsoppfølging av private leverandører. Min erfaring gjennom ti års samarbeid er at kommunene klarer dette utmerket godt.

Et av de viktigste politiske spørsmålene de neste årene er derfor ikke hvem som skal drive offentlige velferdstjenester. Det er å løfte blikket og se hvordan vi i fremtiden kan benytte de samlede private, ideelle og offentlige ressursene vi har i omsorgen – for å opprettholde velferdstjenester av god kvalitet, også med flere eldre og knapphet på personell.

Geir Lægreid

Direktør Omsorgstjenester

Aleris Omsorg Norge