Pistolene sitter løst hos politiet for tiden. Fredag 18. september løste de en situasjon ved å skyte en somalisk kvinne. Hun hadde truet med å drepe en åtte år gammel gutt. Heldigvis gikk ikke liv tapt.

En nyutdannet politikvinne i en større østfoldby fortalte meg at hun patruljerte drosjekøen med skarpladd pistol. Der er det noen som alltid skal tøffe seg. Spytting, kloring og utskjelling hører med til jobben, og hun er på mottakersiden. Hun har heldigvis noen timers skytetrening og kjenner prosedyren ved utfordrende oppførsel.

Så langt i år er 17 vådeskudd avfyrt fra politiets tjenestevåpen, enten av de uniformerte selv eller av medborgere de skal håndtere. Midt i september ba Helsedirektoratet politiet legge vekk våpnene ved tvangsinnlegging av psykisk syke. Bakgrunnen er en bekymringsmelding fra psykiatrisk avdeling Reinsvoll, Sykehuset Innlandet. Sykehuset melder at flere pasienter har trengt særskilt oppfølging etter å ha blitt håndtert av bevæpnet politi. Folk som er ruset eller befinner seg i en psykotisk tilstand opplever synet av en Heckler & Koch P30L som en akutt trussel; Nå tar de livet av meg! De får sammenbrudd før bilen er framme ved lukka avdeling.

Mennesker som opplever akutt livsfare er i stand til drastiske handlinger. For eksempel å angripe en angriper. I dette tilfellet bærer den opplevde angriperen et godt synlig og tilgjengelig håndvåpen. Alle som har lest avisen vet at dette våpenet er ladd og uten sikring. Ei kule ligger i kammeret. Det som var ment å etablere en terrorberedskap og beskytte politiets tjenestemenn og -kvinner, kan utløse det motsatte: å utsette både dem selv for fare og ikke minst allmenheten. Eller, det vil si, den delen av allmenheten som er langt nede på rangstigen – rus- og psykiatrimennesker, innvandrere og utlendinger og kombinasjoner av slike kategorier.

Utenfor vinduet ved der jeg sitter og skriver dette er dopselgerne i gang med arbeidsdagen. Neste gang politiet kommer og vifter med håndjern er det bare å dukke.